Vi kom til Gardermoen, vi. Og der viste det seg at det ikke er mulig å komme seg av flyet, hente ti kolli, passere tollen og sjekke inn bagasjen igjen i tide til å nå neste fly med avgang en time etter forrige landing. Selv ikke når første fly lander før skjema, bagasjen vår kommer først på rullebåndet og ungene oppfører seg eksemplarisk. Jeg har virkelig en høne å plukke med reisebyrået når vi kommer hjem ...
Og når vi så sto der uten fast plass, kunne vi velge mellom følgende glitrende alternativer: reise til Trondheim om Bodø (!) sent fredag kveld, stå på stand by til det ble ledig fire plasser, noe som kanskje kunne skje enten i dag eller i morgen eller på søndag. Eller vi kunne velge faste plasser på første fly med ledige plasser, som var søndag kl. 11. Hvilket vi valgte.
Det hører nemlig med til historien at vi reiste med syk Ada. Hun hadde feber og utslett og var etter hvert blitt i temmelig dårlig form. Derfor virket det som det mest fornuftige alternativet å roe ned hos onkel i Oslo og kalle det en forlenget ferie.
For å få alle ekstrautgiftene dekket, trengte vi en legeerklæring, noe som betød besøk på legevakten. Like godt egentlig, for der ble diagnosen gjort om fra "ufarlig virusinfeksjon, bare reis på fredag", som vi fikk av legevakten i York, til "skarlagensfeber", intet mindre. Ikke rart at ungen ar vært ute av form i dag.
Ja ja, på den gode siden så har vi nå fått antobiotika, så Ada blir formodentlig snart bedre. Vi har fått en uventet ferie i Oslo og et hyggelig besøk hos onkel. Og ferien min er utvidet med to dager. Rikignok skal jeg være på jobb og holde en presentasjon sånn ca halvannen time etter at vi lander (med alle ti kolliene) på Værnes, men hey, jeg har sikkert bare godt av å kick starte arbeidslivet igjen uansett.
fredag 13. august 2010
torsdag 12. august 2010
Pros and cons of being British. Indeed
Ting jeg kommer til å savne fra England og York
Engelsk bacon
En fantastisk oppfinnelse. Egentlig røkte, saltede koteletter skåret i tynne skiver. Magert, smakfullt og veldig, veldig godt.
Å snakke engelsk hver dag
Indeed.
Å kunne være sammen med ungene hele dagen
Det har vært spesielt og veldig verdifullt å være sammen med ungene hele tiden. Jeg tviler på om jeg får noen flere sjanser til å tilbringe 24 timer i døgnet med begge to, over en firemånedersperiode.
Fred og ro og langsomme dager
Så late dager, over så lang tid, har jeg visst ikke hatt siden starten på tenåra. Ingenting har hastet. Ingenting har vært stressende. Alt har gått i det tempoet vi selv har lagt opp til hele tiden. Deilig.
Engelsk høflighet
Folk her sier "sorry" når man dulter borti dem på gaten, og bussjåføren sier "thank you" når jeg forlater bussen. Damen på nærbutikken kaller meg "love" når hun har et travelt og "my precious darling" når hun er i godlynne. Akkurat det tok en stund å venne seg til, men nå synes jeg det er riktig hyggelig.
Å være turist
Vi har virkelig fått med oss ganske mye av York og området rundt på disse månedene. Det er gøy å ha tid og overskudd til å utforske og oppleve ting. Egentlig burde vi være flinkere til å gjøre det samme hjemme. Det er jo ikke egentlig noen mangel på ting å se og gjøre i Trondheim heller. Hmm. Jeg aner konturene av et slags forsett.
Amazon.co.uk
Amazon leverer fraktfritt på døren neste arbeidsdag, og man kan kjøpe alt* derfra. Og det har jeg visst gjort også ...
Mat på døren
Det eneste *Amazon ikke leverer (ennå) er mat. Det får man derimot fra Tesco. Å kunne ukeshandle fra sofakroken, kommer jeg virkelig til å savne lenge.
Møre biffer
Steak kan disse engelskmennene. Serveres "blue".
Store parker med flotte lekeplasser
Så mye villmark har vi ikke sett, men hyggelige og vakre perker kommer jeg derimot til å savne. Lekeplassene her er aldeles fantastiske.
Sunday roast
Sunn og velsmakende søndagsmiddag for hele familien til 300 kr. Egentlig kommer jeg til å savne det å spise ute godt og billig generelt.
Clotted Cream Fudge
Nam.
Å ha veldig god råd
En kombinasjon av norsk lønn og engelsk prisnivå er virkelig ikke å forakte.
Ting jeg ikke kommer til å savne
Iskaldt hus
Gasspeisen er helt ok, men veggene her er laget av papir. Jeg er inderlig glad for at vi skal tilbringe vinteren i Trondheim. Ikke at det ikke var 14 grader i leiligheten vår i januar, come to think of it ...
British plumbing
Jeg kommer virkelig ikke til å savne å slippe ut oppvaskvannet rett på terrassen. Og igjen, takk og lov for å være i Trondheim til vinteren.
Firkantloff
Brød kan ikke disse engelskmennene. Eller rundstykker. Eller kaker. Eller hva som helst annet som er bakt. Kanskje med unntak av scones, hvis de er servert med clotted cream og jordbærsyltetøy.
Å måtte være sammen med ungene hele dagen
Å ha muligheten til det er flott. Å ikke ha noe valg, kan være frustrerende til tider. For å si det litt snilt. Noe av det jeg savner mest hjemmefra, er lekekamerater til ungene.
Å ta oppvasken hver dag
No comment.
Engelsk bacon
En fantastisk oppfinnelse. Egentlig røkte, saltede koteletter skåret i tynne skiver. Magert, smakfullt og veldig, veldig godt.
Å snakke engelsk hver dag
Indeed.
Å kunne være sammen med ungene hele dagen
Det har vært spesielt og veldig verdifullt å være sammen med ungene hele tiden. Jeg tviler på om jeg får noen flere sjanser til å tilbringe 24 timer i døgnet med begge to, over en firemånedersperiode.
Fred og ro og langsomme dager
Så late dager, over så lang tid, har jeg visst ikke hatt siden starten på tenåra. Ingenting har hastet. Ingenting har vært stressende. Alt har gått i det tempoet vi selv har lagt opp til hele tiden. Deilig.
Engelsk høflighet
Folk her sier "sorry" når man dulter borti dem på gaten, og bussjåføren sier "thank you" når jeg forlater bussen. Damen på nærbutikken kaller meg "love" når hun har et travelt og "my precious darling" når hun er i godlynne. Akkurat det tok en stund å venne seg til, men nå synes jeg det er riktig hyggelig.
Å være turist
Vi har virkelig fått med oss ganske mye av York og området rundt på disse månedene. Det er gøy å ha tid og overskudd til å utforske og oppleve ting. Egentlig burde vi være flinkere til å gjøre det samme hjemme. Det er jo ikke egentlig noen mangel på ting å se og gjøre i Trondheim heller. Hmm. Jeg aner konturene av et slags forsett.
Amazon.co.uk
Amazon leverer fraktfritt på døren neste arbeidsdag, og man kan kjøpe alt* derfra. Og det har jeg visst gjort også ...
Mat på døren
Det eneste *Amazon ikke leverer (ennå) er mat. Det får man derimot fra Tesco. Å kunne ukeshandle fra sofakroken, kommer jeg virkelig til å savne lenge.
Møre biffer
Steak kan disse engelskmennene. Serveres "blue".
Store parker med flotte lekeplasser
Så mye villmark har vi ikke sett, men hyggelige og vakre perker kommer jeg derimot til å savne. Lekeplassene her er aldeles fantastiske.
Sunday roast
Sunn og velsmakende søndagsmiddag for hele familien til 300 kr. Egentlig kommer jeg til å savne det å spise ute godt og billig generelt.
Clotted Cream Fudge
Nam.
Å ha veldig god råd
En kombinasjon av norsk lønn og engelsk prisnivå er virkelig ikke å forakte.
Ting jeg ikke kommer til å savne
Iskaldt hus
Gasspeisen er helt ok, men veggene her er laget av papir. Jeg er inderlig glad for at vi skal tilbringe vinteren i Trondheim. Ikke at det ikke var 14 grader i leiligheten vår i januar, come to think of it ...
British plumbing
Jeg kommer virkelig ikke til å savne å slippe ut oppvaskvannet rett på terrassen. Og igjen, takk og lov for å være i Trondheim til vinteren.
Firkantloff
Brød kan ikke disse engelskmennene. Eller rundstykker. Eller kaker. Eller hva som helst annet som er bakt. Kanskje med unntak av scones, hvis de er servert med clotted cream og jordbærsyltetøy.
Å måtte være sammen med ungene hele dagen
Å ha muligheten til det er flott. Å ikke ha noe valg, kan være frustrerende til tider. For å si det litt snilt. Noe av det jeg savner mest hjemmefra, er lekekamerater til ungene.
Å ta oppvasken hver dag
No comment.
mandag 9. august 2010
Castle Howard revisited
OK. Det er ikke egentlig det blogginnlegget handler om, men jeg har ventet på en anledning til å få bruke den tittelen i hele sommer, og jeg har vært på Castle Howard også altså.
Jeg hadde veldig, veldig hyggelig besøk av en veldig god venninne i helgen, og det er det dette blogginnlegget handler om.
Venninnen min fikk husmorferie til York av oss i 40-årsgave, og endelig kom hun. Jeg vet ikke ennå om hun har gjennomskuet at det egentlig var en presang til meg selv hun fikk: "Kom og hold meg med selskap. Vær så snill!" kamuflert som "Jeg spanderer en tur til England på deg". Det tullet med at det er tanken som teller, det gjelds ikke, ikke sant? I alle fall ikke når mottaker ser ut til å ha glede av gaven også?
Egentlig trodde jeg det var litt synd at vi ikke klarte å legge oppholdet tidligere; det var jo litt dumt å legge selskaplelighetene til siste uka før vi skulle reise hjem, tenkte jeg. Da hadde jeg kanskje ikke så stort behov for selskap, eller? Det trodde jeg i mai, ja, men sjelden har vel en gjest timet besøket sitt bedre. I stedet for å gå på veggen av hjemlengsel har jeg hatt det superdupert siste helgen, når jeg trengte det som mest. Vi hadde det så fint hele helgen, og nå er det så kort tid igjen til avreise, at nå begynner jeg å grue meg til å dra i stedet for å dunke hodet taktfast i veggen for å ha noe å gjøre mens jeg venter.
Anyway: Hun kom, så og erobret, om ikke York, så i alle fall ungene mine. De har vært i ekstase hele helgen, og ikke visst hva godt de kunne gjøre for henne, eller fått nok av oppmerksomhet fra henne. Og "det er urettferdig at du skal få ha henne for deg selv så mye av tiden! Vi vil også være sammen med henne." Riktignok var Ylva overbevist om at hun het Tonje og var søsteren min, uten å faktisk noen gang blande henne sammen med den egentlige søsteren min, som heter Tonje, men som Ylva bare kjenner ved navnet "Tutte". Jeg konkluderer med at ungen faktisk tror det er to av dem, og at "Tonje" (venninnen min, that is) måtte være den andre tanten. Ja ja, det er ikke lett å holde orden på folk alltid, og hvem kan motstå fristelsen av å skaffe seg en tante på kjøpet når anledningen byr seg. Min venninne så ut til å ta hele tanteadopsjonen med stor ro og megen velvillighet.
Vi hadde en riktig turistaktig helg, med besøk blant annet på Castle Howard, som tidligere antydet. Det var stor stas å se slottet igjen, denne gangen uten å bekymre meg for om reisefølget mitt ville knuse en uerstattelig vase eller slikke på tapetet. (Det gjelder å velge sine venner med omhu, see?) Dessuten var det stas å få anledning til å stoppe å snakke med de hyggelige guidene i alle rommene, for hvordan skulle jeg ellers ha lært sammenhengen mellom Lord Byron, Gainsborough og The Hellfire Club.
Vi nøt skikkelig "real English Afternoon Tea at Betty's". Etterpå regnet det, og da mente venninnen min at hennes engelske opplevelse nok endelig var komplett.
Hun fikk også gleden av å dele vår aller siste "Sunday Roast", som jeg glemte å ta bilde av og som jeg kommer til å savne lenge. Ja, ikke akkurat den spesielle steika da, men konseptet "god og næringsrik søndagsmiddag med drikke, for hele familien, for under 350 kr".
Tusen takk for besøket, kjære A. Jeg gleder meg til å treffe deg igjen om forhåpentligvis ikke så alt for lenge.
Castle Howard.
Afternoon tea at Betty's. Genuinely and very proper English. Indeed.
Jeg hadde veldig, veldig hyggelig besøk av en veldig god venninne i helgen, og det er det dette blogginnlegget handler om.
Venninnen min fikk husmorferie til York av oss i 40-årsgave, og endelig kom hun. Jeg vet ikke ennå om hun har gjennomskuet at det egentlig var en presang til meg selv hun fikk: "Kom og hold meg med selskap. Vær så snill!" kamuflert som "Jeg spanderer en tur til England på deg". Det tullet med at det er tanken som teller, det gjelds ikke, ikke sant? I alle fall ikke når mottaker ser ut til å ha glede av gaven også?
Egentlig trodde jeg det var litt synd at vi ikke klarte å legge oppholdet tidligere; det var jo litt dumt å legge selskaplelighetene til siste uka før vi skulle reise hjem, tenkte jeg. Da hadde jeg kanskje ikke så stort behov for selskap, eller? Det trodde jeg i mai, ja, men sjelden har vel en gjest timet besøket sitt bedre. I stedet for å gå på veggen av hjemlengsel har jeg hatt det superdupert siste helgen, når jeg trengte det som mest. Vi hadde det så fint hele helgen, og nå er det så kort tid igjen til avreise, at nå begynner jeg å grue meg til å dra i stedet for å dunke hodet taktfast i veggen for å ha noe å gjøre mens jeg venter.
Anyway: Hun kom, så og erobret, om ikke York, så i alle fall ungene mine. De har vært i ekstase hele helgen, og ikke visst hva godt de kunne gjøre for henne, eller fått nok av oppmerksomhet fra henne. Og "det er urettferdig at du skal få ha henne for deg selv så mye av tiden! Vi vil også være sammen med henne." Riktignok var Ylva overbevist om at hun het Tonje og var søsteren min, uten å faktisk noen gang blande henne sammen med den egentlige søsteren min, som heter Tonje, men som Ylva bare kjenner ved navnet "Tutte". Jeg konkluderer med at ungen faktisk tror det er to av dem, og at "Tonje" (venninnen min, that is) måtte være den andre tanten. Ja ja, det er ikke lett å holde orden på folk alltid, og hvem kan motstå fristelsen av å skaffe seg en tante på kjøpet når anledningen byr seg. Min venninne så ut til å ta hele tanteadopsjonen med stor ro og megen velvillighet.
Vi hadde en riktig turistaktig helg, med besøk blant annet på Castle Howard, som tidligere antydet. Det var stor stas å se slottet igjen, denne gangen uten å bekymre meg for om reisefølget mitt ville knuse en uerstattelig vase eller slikke på tapetet. (Det gjelder å velge sine venner med omhu, see?) Dessuten var det stas å få anledning til å stoppe å snakke med de hyggelige guidene i alle rommene, for hvordan skulle jeg ellers ha lært sammenhengen mellom Lord Byron, Gainsborough og The Hellfire Club.
Vi nøt skikkelig "real English Afternoon Tea at Betty's". Etterpå regnet det, og da mente venninnen min at hennes engelske opplevelse nok endelig var komplett.
Hun fikk også gleden av å dele vår aller siste "Sunday Roast", som jeg glemte å ta bilde av og som jeg kommer til å savne lenge. Ja, ikke akkurat den spesielle steika da, men konseptet "god og næringsrik søndagsmiddag med drikke, for hele familien, for under 350 kr".
Tusen takk for besøket, kjære A. Jeg gleder meg til å treffe deg igjen om forhåpentligvis ikke så alt for lenge.
Castle Howard.
Afternoon tea at Betty's. Genuinely and very proper English. Indeed.
mandag 2. august 2010
Up in the air
Før eller siden måtte vi jo møte på et dårlig museum, så mange som vi har testet de siste månedene. Jeg kan med dette offisielt av-befale Yorshire Air Museum. Det var bemerkelsesverdig lite interessant. Og dette fra noen som i sin tid satt på bussen halvannen time hver vei for å se luftsfartmuseumet i Praha, fordi Noen hadde hørt rykter om at det skulle være utstilt en Vostok landingskapsel der, samt utsikter til å få prøvesitte en Mig.
Yorkshire Air Museum bar tydelige preg av å være designet av en pensjonert oberst i luftforsvaret, som har møtt et hvert forslag til utføring og innhold av museumet med "Jolly good, old chap". Dette var virkelig et museum for de spesielt interesserte: en haug med gamle fly stilt opp ved siden av hverandre, og med opplysninger om produsent, typenummer og -navn, produksjonsår og motortype som absolutt eneste opplysninger. Utover det var det rekke på rekke med minnesmerker og -tavler over RAF-offiserer som tjenestegjorde under andre verdenskrig, og deretter var det fint lite. I alle fall kunne vi ikke finne noe mer, for hele greia var totalt og fullstendig uoversiktlig.
Den dagen vi var der var det luftshow, som jo satte en spiss på besøket. Sånn rent bortsett fra at jeg vekslet mellom å nesten dø av skrekk og å lure på hvordan jeg best skulle skjerme ungene for inntrykkene når (ikke hvis) et av flyene datt ned. Jeg antar at det betyr at showet var bra.
Før avgang: gal dame på taket av et fly.
Synkrongale damer gjør saltomortale på taket av synkrongale fly.
Aldeles risikofri motvekt: alveprinsesse Ylva i hagen i formiddag
Aldeles risikofri motvekt II: Ada har plukket en pære fra egen hage. Ved nærmere ettertanke måtte hun klatre opp på en stol for å nå den, og pæren var visst ikke riktig moden, så aldeles risikofritt var det kanskje ikke likevel, men godt nok.
Yorkshire Air Museum bar tydelige preg av å være designet av en pensjonert oberst i luftforsvaret, som har møtt et hvert forslag til utføring og innhold av museumet med "Jolly good, old chap". Dette var virkelig et museum for de spesielt interesserte: en haug med gamle fly stilt opp ved siden av hverandre, og med opplysninger om produsent, typenummer og -navn, produksjonsår og motortype som absolutt eneste opplysninger. Utover det var det rekke på rekke med minnesmerker og -tavler over RAF-offiserer som tjenestegjorde under andre verdenskrig, og deretter var det fint lite. I alle fall kunne vi ikke finne noe mer, for hele greia var totalt og fullstendig uoversiktlig.
Den dagen vi var der var det luftshow, som jo satte en spiss på besøket. Sånn rent bortsett fra at jeg vekslet mellom å nesten dø av skrekk og å lure på hvordan jeg best skulle skjerme ungene for inntrykkene når (ikke hvis) et av flyene datt ned. Jeg antar at det betyr at showet var bra.
Før avgang: gal dame på taket av et fly.
Synkrongale damer gjør saltomortale på taket av synkrongale fly.
Aldeles risikofri motvekt: alveprinsesse Ylva i hagen i formiddag
Aldeles risikofri motvekt II: Ada har plukket en pære fra egen hage. Ved nærmere ettertanke måtte hun klatre opp på en stol for å nå den, og pæren var visst ikke riktig moden, så aldeles risikofritt var det kanskje ikke likevel, men godt nok.
lørdag 31. juli 2010
Somewhat wilderness. An English countryside experience
Turer i marka har det blitt heller dårlig med i sommer. Mangelen på slike er i grunnen bare slått av mangelen på turer i fjellet. (Man har tross alt trær i parken.) I dag har vi utforsket The North York Moor National Park og gått en lang tur i den engelske villmarken. Indeed.
Til å være en nasjonalpark, var den overraskende (og litt skuffende) velkultivert, synes jeg, med forbehold om at det blir mer villmark lenger nordvekk. Men pent var det jo der. Vi tok utgangspunkt i landsbyen Hutton-le-Hole, som i henhold til Rough Guide skulle være et pittoresk innslag på den engelske landsbygda, noe det var. Faktisk manglet det bare en strikkende miss Marple for å være som hentet ut av en britisk påskekrim.
Vi valgte en 2,5-timersrute, som endte opp som en 4,5-timersrute, dels fordi ungenes gåtempo åpnbart ikke passet i beregningsmalen på kartet, og dels fordi jeg klarte å gå oss vill. (Terrenget stemte ikke med kartet, for der kartet sa rett frem, var det vittelig et et y-kryss. Så det så.) Vi er ikke så rent lite imponert over Ada, som gikk hele turen på egne ben og aldeles uten å klage. (Riktignok med løfte om min del av fudgen i skapet hjemme, om hun lot være å klage den siste halvtimen også, men hey, det var det virkelig verdt.)
Om turen er det ikke så mye å si, egentlig. Det var flatt. Det var mye åkre. I hovedsak lå ruten langs traktorstier rundt åkrene. Det var veldig mye fasan der, noe vi syntes var svært eksotisk, etter å ha lest Danny og den store fasanjakten tidligere i sommer. Vi hadde dessverre ikke med oss en eneste rosin, så vi klarte ikke å fange noen.
Jo, også var det sikkert rev der. Vi så ingen, men det la ingen demper på spenningen. Rev er nemlig Ylvas absolutte favorittfabeldyr for tiden, (Rev er et fabeldyr, jo.) og hun gikk med hevet lanse under hele turen i frykt eller håp om å møte på en som vi kunne fange og koke. (Rev spises godt saltet og med skinnet på.)
Hutton-le-Hole. Omtrent en femtedel av den totale bebyggelsen.
Ylva og Gunnar har revelansen klar.
Ada og Ylva plukker valmuer. Endelig et sted det er lov til å plukke de fine blomstene. (Tror vi.)
Til å være en nasjonalpark, var den overraskende (og litt skuffende) velkultivert, synes jeg, med forbehold om at det blir mer villmark lenger nordvekk. Men pent var det jo der. Vi tok utgangspunkt i landsbyen Hutton-le-Hole, som i henhold til Rough Guide skulle være et pittoresk innslag på den engelske landsbygda, noe det var. Faktisk manglet det bare en strikkende miss Marple for å være som hentet ut av en britisk påskekrim.
Vi valgte en 2,5-timersrute, som endte opp som en 4,5-timersrute, dels fordi ungenes gåtempo åpnbart ikke passet i beregningsmalen på kartet, og dels fordi jeg klarte å gå oss vill. (Terrenget stemte ikke med kartet, for der kartet sa rett frem, var det vittelig et et y-kryss. Så det så.) Vi er ikke så rent lite imponert over Ada, som gikk hele turen på egne ben og aldeles uten å klage. (Riktignok med løfte om min del av fudgen i skapet hjemme, om hun lot være å klage den siste halvtimen også, men hey, det var det virkelig verdt.)
Om turen er det ikke så mye å si, egentlig. Det var flatt. Det var mye åkre. I hovedsak lå ruten langs traktorstier rundt åkrene. Det var veldig mye fasan der, noe vi syntes var svært eksotisk, etter å ha lest Danny og den store fasanjakten tidligere i sommer. Vi hadde dessverre ikke med oss en eneste rosin, så vi klarte ikke å fange noen.
Jo, også var det sikkert rev der. Vi så ingen, men det la ingen demper på spenningen. Rev er nemlig Ylvas absolutte favorittfabeldyr for tiden, (Rev er et fabeldyr, jo.) og hun gikk med hevet lanse under hele turen i frykt eller håp om å møte på en som vi kunne fange og koke. (Rev spises godt saltet og med skinnet på.)
Hutton-le-Hole. Omtrent en femtedel av den totale bebyggelsen.
Ylva og Gunnar har revelansen klar.
Ada og Ylva plukker valmuer. Endelig et sted det er lov til å plukke de fine blomstene. (Tror vi.)
torsdag 29. juli 2010
Når det endelig ble litt fred å få ...
Det er bare virkelig dumme mødre til treåringer som tror det er et godt tegn at det blir fred og ro i huset etter at ungene har hylt, skreket og kranglet hver for seg og til hverandre hele formiddagen.
Etter en heller bråkete ettermiddag ble det endelig stille i huset i firetiden, da Ada satte seg med DS og Ylva gikk opp på rommet sitt, trodde jeg. Jeg nøt nesten en time med avis og kaffekopp og et helt, helt, helt fredlig hus - og fikk min straff som fortjent.
For Ylva satt i badekaret, hun, og hadde dukke-spa. De heldige dukkene hennes var behørig traktert med det beste fra min toalettmappe: en stor flaske MD Formulations Facial Cleancer, en halv tube Dermalogica Skin Smoothing Cream, en tube Bare Escentuals Brush Conditioning Shampoo, samt en fotkrem fra Boots. Ja, også to tuber tannkrem: en for voksne og en for barn.
Vi får tro at både hun og dukkene holder huden glatt i lange tider på dette.
Etter en heller bråkete ettermiddag ble det endelig stille i huset i firetiden, da Ada satte seg med DS og Ylva gikk opp på rommet sitt, trodde jeg. Jeg nøt nesten en time med avis og kaffekopp og et helt, helt, helt fredlig hus - og fikk min straff som fortjent.
For Ylva satt i badekaret, hun, og hadde dukke-spa. De heldige dukkene hennes var behørig traktert med det beste fra min toalettmappe: en stor flaske MD Formulations Facial Cleancer, en halv tube Dermalogica Skin Smoothing Cream, en tube Bare Escentuals Brush Conditioning Shampoo, samt en fotkrem fra Boots. Ja, også to tuber tannkrem: en for voksne og en for barn.
Vi får tro at både hun og dukkene holder huden glatt i lange tider på dette.
tirsdag 27. juli 2010
Familiebesøk x 2
Vekk med gårdagens blues. Her kommer de hyggelige nyhetene.
To av sommerens absolutte høydepunkt er nylig avsluttet. Vi har hatt sammenhengende familiebesøk i halvannen uke, og det har vært veldig, veldig hyggelig. Først var Gunnars foreldre og bror her noen dager, og deretter har vi hatt besøk av min søster med familie.
Gunnars familie ble behørig traktert med det beste fra York: katedraltårnbesøk for de som orket slikt, vikingmuseum, jernbanemuseum og den etter hvert nesten obligatoriske togturen. Og endelig fikk Ada (og vi andre, for øvrig også) kjøre første klasse. Hver gang vi har tatt turen, etter at vi oppdaget muligheten, har vi forsøkt å få plass i en av kupeene på første klasse, og hver gang har skjebnen eller togselskapet gått oss i mot, men denne gangen klarte vi det jammen. Det vil si: turen ut ble en gigantisk skuffelse for Ada, for det viste seg at første klasse på dette toget ikke var kupé, men bare kjedelige lenestoler. Og hva skulle liksom være vitsen med det. (Vi voksne var tilstrekkelig imponert, dog.) Turen hjem ble derimot akkurat som den skulle være: endelig fikk vi plass på første klasse, og endelig var det rette typen: skikkelig Galtwortekspresskupé.
Gunnar og jeg fikk full valutta for pengene også, for vi fikk komme inn i et av lokomotivene og kikke inn i kullovnen og snakke med togførerern. Det var varmt der! Han kunne informere oss om at lokomotivet på én tur-retur brukte ca. ett tonn kull, og at han regnet med å skuffe ca. 3,5 tonn den dagen(!)."Jeg holder meg i form", var som sådan en overflødig opplysning. Alle togene ble for øvrig drevet av frivillige, altså folk som synes det er givende å stå i 50 grader friluft og sterk vind og måke kull i mange timer. Et annet ord for slike er trolig selvplagere (eller nerder, det er ofte samme).
Ada og bestemor i vognen som var en skuffelse.
Onkel Jofen var fornøyd likevel.
Inne i lokomotivet. "Take care. Everything on this side is extremely hot. And everything on that side [kullvogna, red.anm.] is extremely dirty".
I den forjettede kupeen.
Bestemor og bestefar.
Vi måtte ikke leve lenge i ensomhet etter at onkel og besteforeldre dro; et døgn etter at vi fulgte dem på toget kom søsteren min med mann og barn. Søsteren min har to jenter på akkurat samme alder som våre, og selvsagt har besøket av dem vært etterlengtet lenge. Jevnaldrende selskap er, som tidligere nevnt, mangelvare. Og dette er to av verdens mest populære jenter, i henhold til Ada og Ylva.
Denne gangen begrenset vi turistaktivitetene til å bare omfatte de to absolutte høydepunktene: Vikingmuseet og Disney-butikken. Ja, hvis man ser bort fra at søsteren min og jeg bedrev hardcore shopping for oss selv en av dagene, og at vi sendte søster og svoger på turistrunde på egen hånd dagen etter. Ryktene vil ha det til at de har prøvd bymuren og at den virkelig kan anbefales for de som ikke stiller med medbragt treåring.
Min søster og eldste niese i parken.
To (og en halv) kusiner. For anledningen i like kjoler.
Nok en av Yorks attraksjoner: kakao med krem og mini-marshmallows.
Vannkrig må man jo ha. Gunnar tapte, som vanlig.
Pub-middag må man ha når man er i England.
Og til sist: nær-puben vår. Takk til søster/svoger for lån av bilder herfra.
Takk for sist, alle sammen! Vi gleder oss til å møte Trondheimsfamilien igjen om noen få uker og dere andre forhåpentligvis om ikke så alt for lenge, dere heller.
To av sommerens absolutte høydepunkt er nylig avsluttet. Vi har hatt sammenhengende familiebesøk i halvannen uke, og det har vært veldig, veldig hyggelig. Først var Gunnars foreldre og bror her noen dager, og deretter har vi hatt besøk av min søster med familie.
Gunnars familie ble behørig traktert med det beste fra York: katedraltårnbesøk for de som orket slikt, vikingmuseum, jernbanemuseum og den etter hvert nesten obligatoriske togturen. Og endelig fikk Ada (og vi andre, for øvrig også) kjøre første klasse. Hver gang vi har tatt turen, etter at vi oppdaget muligheten, har vi forsøkt å få plass i en av kupeene på første klasse, og hver gang har skjebnen eller togselskapet gått oss i mot, men denne gangen klarte vi det jammen. Det vil si: turen ut ble en gigantisk skuffelse for Ada, for det viste seg at første klasse på dette toget ikke var kupé, men bare kjedelige lenestoler. Og hva skulle liksom være vitsen med det. (Vi voksne var tilstrekkelig imponert, dog.) Turen hjem ble derimot akkurat som den skulle være: endelig fikk vi plass på første klasse, og endelig var det rette typen: skikkelig Galtwortekspresskupé.
Gunnar og jeg fikk full valutta for pengene også, for vi fikk komme inn i et av lokomotivene og kikke inn i kullovnen og snakke med togførerern. Det var varmt der! Han kunne informere oss om at lokomotivet på én tur-retur brukte ca. ett tonn kull, og at han regnet med å skuffe ca. 3,5 tonn den dagen(!)."Jeg holder meg i form", var som sådan en overflødig opplysning. Alle togene ble for øvrig drevet av frivillige, altså folk som synes det er givende å stå i 50 grader friluft og sterk vind og måke kull i mange timer. Et annet ord for slike er trolig selvplagere (eller nerder, det er ofte samme).
Ada og bestemor i vognen som var en skuffelse.
Onkel Jofen var fornøyd likevel.
Inne i lokomotivet. "Take care. Everything on this side is extremely hot. And everything on that side [kullvogna, red.anm.] is extremely dirty".
I den forjettede kupeen.
Bestemor og bestefar.
Vi måtte ikke leve lenge i ensomhet etter at onkel og besteforeldre dro; et døgn etter at vi fulgte dem på toget kom søsteren min med mann og barn. Søsteren min har to jenter på akkurat samme alder som våre, og selvsagt har besøket av dem vært etterlengtet lenge. Jevnaldrende selskap er, som tidligere nevnt, mangelvare. Og dette er to av verdens mest populære jenter, i henhold til Ada og Ylva.
Denne gangen begrenset vi turistaktivitetene til å bare omfatte de to absolutte høydepunktene: Vikingmuseet og Disney-butikken. Ja, hvis man ser bort fra at søsteren min og jeg bedrev hardcore shopping for oss selv en av dagene, og at vi sendte søster og svoger på turistrunde på egen hånd dagen etter. Ryktene vil ha det til at de har prøvd bymuren og at den virkelig kan anbefales for de som ikke stiller med medbragt treåring.
Min søster og eldste niese i parken.
To (og en halv) kusiner. For anledningen i like kjoler.
Nok en av Yorks attraksjoner: kakao med krem og mini-marshmallows.
Vannkrig må man jo ha. Gunnar tapte, som vanlig.
Pub-middag må man ha når man er i England.
Og til sist: nær-puben vår. Takk til søster/svoger for lån av bilder herfra.
Takk for sist, alle sammen! Vi gleder oss til å møte Trondheimsfamilien igjen om noen få uker og dere andre forhåpentligvis om ikke så alt for lenge, dere heller.
mandag 26. juli 2010
Egentlig nok nå …
Nå er det visst postbesøksblues som har hjemsøkt meg. Etter to uker med kontinuerlig besøk og ferie ble det veldig, veldig stille rundt oss. Og nå vil jeg hjem.
Jeg savner venner og familie. Jeg savner andre voksne å snakke med, i tillegg til Gunnar. Jeg savner andre barn å snakke med for ungene! Veldig!
Jeg savner å ha tid for meg selv, uten å ha barn rundt meg til en hver tid på dagen. Det er nesten pinlig å innrømme hvor mye jeg savner å kunne levere ungene i barnehage og på SFO.
Jeg savner jobben min – og gruer meg som en hund for alle oppgavene som ingen har gjort i mitt fravær, og som ligger og venter nådeløst på meg når jeg kommer hjem. Samtidig gleder jeg meg også til å komme hjem til masse, masse å gjøre og korte frister på å få det gjort på. Det skal bli utrolig godt å komme i gang igjen.
Jeg kjedeshopper for å få dagene til å gå. I dag kjøpte jeg en ny espressomaskin på impuls. Det er nok et dårlig tegn.
Bare 2,5 uke igjen nå …
Jeg savner venner og familie. Jeg savner andre voksne å snakke med, i tillegg til Gunnar. Jeg savner andre barn å snakke med for ungene! Veldig!
Jeg savner å ha tid for meg selv, uten å ha barn rundt meg til en hver tid på dagen. Det er nesten pinlig å innrømme hvor mye jeg savner å kunne levere ungene i barnehage og på SFO.
Jeg savner jobben min – og gruer meg som en hund for alle oppgavene som ingen har gjort i mitt fravær, og som ligger og venter nådeløst på meg når jeg kommer hjem. Samtidig gleder jeg meg også til å komme hjem til masse, masse å gjøre og korte frister på å få det gjort på. Det skal bli utrolig godt å komme i gang igjen.
Jeg kjedeshopper for å få dagene til å gå. I dag kjøpte jeg en ny espressomaskin på impuls. Det er nok et dårlig tegn.
Bare 2,5 uke igjen nå …
lørdag 17. juli 2010
A small tour of England, part II (Beamish Museum)
Dag to av ferien tilbragte vi i Durham, mer spesifikt på Beamish Museum.
Beamish er et 1,2 km2 stort friluftsmuseum, som viser livet i Nord-England i periodene rundt 1825 og 1913. Museumet inkluderer blant annet en by (!), en gruve (autentisk, ja. Den var her før museumet), en gård, en herregård, to jernbaner og en jernbanestasjon. Alt sammen bindes sammen av en trikkelinje, og man fraktes fra sted til sted av fem staselige trikker fra begynnelsen av 1900-tallet.
Det som virkelig skiller museumet fra de fleste andre friluftsmuseer, er graden av "levendehet". Samtlige hus vi besøkte var "bebodd" av en eller flere mennesker i tidsriktige kostymer. Hos tannlegen jobbet tannlegesekretæren med å rengjøre utstyret, pianolæreren satt og spilte, puben solgte øl, dagligvarebutikken solgte mat, og på skolen var det ikke mindre enn tre lærere som underviste. Trikken hadde selvsagt både sjåfør og konduktør, og i godtebutikken laget to personer sukkertøy på bakrommet, mens tre andre solgte godteriene i butikken. I tillegg var det utrolig mange ting man kunne ta på, prøve, leke med og smake. Dette er uten sammenligning det mest fantastiske museumet av sitt slag jeg noen gang har besøkt.
En Engelsk by fra 1913.
En av trikkene som fraktet oss rundt. Dette er trikken Blackpool 31 fra 1901. Dere ser at den er toetasjes, ja?
Pianolæreren øver.
Ada prøver hatter hos sydamen.
Skal det være litt hjemmelaget smør?
Å skrive med en slik er ikke lett. Bildet fra Barkleys Bank a la 1913.
Sukkertøyproduksjon og prøvesmaking.
Skolemesteren underviser.
Gruven var aldeles autentisk. Den var operativ i perioden 1855 –1958, ogflere av de som jobbet i gruvene er i dag guider der. Man blir tatt på fottur ned i gruven; den laveste delen av sjakten er ca. 140 cm høy! Med tanke på at voksne folk tilbragte 8 –10 timer dagen, seks dager i uka under slike arbeidsforhold, er det selvsagt utrolig pinlig å innrømme at jeg var takknemlig på grensen til sammenbrudd da Ylva tok skrekken og ville UT! Hun syntes det var skummelt at det var så mørkt. Jeg følte at jeg fikk hele fjellet i hodet og var patetisk glad for en unnskyldning til å forlate lenge før fullgått løp.
Rettelse: store deler av gruven har en takhøyde på 90 cm(!), men den delen tok man ikke publikum med inn i.
Omtrent så langt ned som vi kom.
Gruven og gruvelandsbyen
Enken etter gruvearbeideren serverer oss løksuppe.
Vi fikk kjøre med en replika av Stevensons Lokomotion no. 1 fra 1825. Sa noen masse røyk og masse bråk? Og masse moro!
Denne hadde vi fryktelig lyst til å sitte på med. Det kunne vi normalt fått, men den var dessverre leid ut til privat selskap den dagen.
Beamish er et 1,2 km2 stort friluftsmuseum, som viser livet i Nord-England i periodene rundt 1825 og 1913. Museumet inkluderer blant annet en by (!), en gruve (autentisk, ja. Den var her før museumet), en gård, en herregård, to jernbaner og en jernbanestasjon. Alt sammen bindes sammen av en trikkelinje, og man fraktes fra sted til sted av fem staselige trikker fra begynnelsen av 1900-tallet.
Det som virkelig skiller museumet fra de fleste andre friluftsmuseer, er graden av "levendehet". Samtlige hus vi besøkte var "bebodd" av en eller flere mennesker i tidsriktige kostymer. Hos tannlegen jobbet tannlegesekretæren med å rengjøre utstyret, pianolæreren satt og spilte, puben solgte øl, dagligvarebutikken solgte mat, og på skolen var det ikke mindre enn tre lærere som underviste. Trikken hadde selvsagt både sjåfør og konduktør, og i godtebutikken laget to personer sukkertøy på bakrommet, mens tre andre solgte godteriene i butikken. I tillegg var det utrolig mange ting man kunne ta på, prøve, leke med og smake. Dette er uten sammenligning det mest fantastiske museumet av sitt slag jeg noen gang har besøkt.
En Engelsk by fra 1913.
En av trikkene som fraktet oss rundt. Dette er trikken Blackpool 31 fra 1901. Dere ser at den er toetasjes, ja?
Pianolæreren øver.
Ada prøver hatter hos sydamen.
Skal det være litt hjemmelaget smør?
Å skrive med en slik er ikke lett. Bildet fra Barkleys Bank a la 1913.
Sukkertøyproduksjon og prøvesmaking.
Skolemesteren underviser.
Gruven var aldeles autentisk. Den var operativ i perioden 1855 –1958, ogflere av de som jobbet i gruvene er i dag guider der. Man blir tatt på fottur ned i gruven; den laveste delen av sjakten er ca. 140 cm høy! Med tanke på at voksne folk tilbragte 8 –10 timer dagen, seks dager i uka under slike arbeidsforhold, er det selvsagt utrolig pinlig å innrømme at jeg var takknemlig på grensen til sammenbrudd da Ylva tok skrekken og ville UT! Hun syntes det var skummelt at det var så mørkt. Jeg følte at jeg fikk hele fjellet i hodet og var patetisk glad for en unnskyldning til å forlate lenge før fullgått løp.
Rettelse: store deler av gruven har en takhøyde på 90 cm(!), men den delen tok man ikke publikum med inn i.
Omtrent så langt ned som vi kom.
Gruven og gruvelandsbyen
Enken etter gruvearbeideren serverer oss løksuppe.
Vi fikk kjøre med en replika av Stevensons Lokomotion no. 1 fra 1825. Sa noen masse røyk og masse bråk? Og masse moro!
Denne hadde vi fryktelig lyst til å sitte på med. Det kunne vi normalt fått, men den var dessverre leid ut til privat selskap den dagen.
Vi avbryter denne bloggen med en ekstra nyhetssending
På vei til byen i dag, havnet vi plutselig midt oppi et kjempeoppbud av pansrede politifolk, hunder, politibiler og ambulanser. Minst 20 politifolk var på plassen, og publikum ble bryskt anmodet om å "move along". (Ikke at vi var tungbedt altså; vi skulle uansett bare krysse plassen.)
Gaten var full av knust glass, og alle tegn pekte mot en alvorlig hendelse. Siden vi hadde med oss ungene, ønsket vi naturlig nok å komme oss forbi uten at de skulle observere noe ubehagelig og hastet videre.
Jeg var selvsagt nysgjerrig på hva oppstyret dreide seg om. (Dette var like ved postkontoret, så ran var min første innskytelse. Overfall og drap var også alternativer som ikke virket utenkelig.)
Vel, jeg sjekket den lokale nettavisen, og syntes denne nyheten var verdt å dele:
Gaten var full av knust glass, og alle tegn pekte mot en alvorlig hendelse. Siden vi hadde med oss ungene, ønsket vi naturlig nok å komme oss forbi uten at de skulle observere noe ubehagelig og hastet videre.
Jeg var selvsagt nysgjerrig på hva oppstyret dreide seg om. (Dette var like ved postkontoret, så ran var min første innskytelse. Overfall og drap var også alternativer som ikke virket utenkelig.)
Vel, jeg sjekket den lokale nettavisen, og syntes denne nyheten var verdt å dele:
Rioting Hull City fans barricade themselves in York city centre pub
DOZENS of riot police sealed off part of York City centre today after up to 50 Hull City fans barricaded themselves in a pub. Officers in full riot gear, accompanied by dogs, surrounded Lendal Cellars in St Helen's Square.
Shoppers and diners were trapped in nearby shops and restaurants, while hundreds of people watched from behind police tapes as the drama unfolded.
A North Yorkshire Police spokesman said the trouble began when the Hull fans, whose team are playing York City in a friendly match this afternoon, arrived in York by train and went to the Punchbowl Wetherspoon's pub at the top of Micklegate.
He said they then clashed with some York fans and police were called, but the Hull supporters then made their way to Lendal Cellars, where they hurled bottles into St Helen's Square before taking over the bar and barricading themselves in.
Police later marched 40 to 50 chanting fans over Lendal Bridge to take them back to the railway station.
fredag 16. juli 2010
A small tour of England, part II: going north (Dag 1)
Vi har vært på ferie igjen. Bare en liten svipptur i nabolaget denne gangen - men så har vi jammen flott nabolag også.
Alnwick Castle
Dag én reiste vi til Alnwick castle (uttales Annik, for de som bryr seg om slikt). Slottet er et skikkelig middelalderslott, og formelig oser av gammel ridderhistorie (og føydalisme, undertrykkelse og makthistorie, but hey, who's perfect anyway).
Slottet er yndet location for filmskapere, og både Black Adder, Robin Hood: Prince of Thieves, Elizabeth og Harry Potter har vært filmet her.
Ada utforsker filmkjente trakter.
På slottet er det lagt opp til en rekke aktiviteter for barn, og hva kan være bedre for en romantisk sjel enn å få løpe rundt i ridderprinsessekjole og sloss mot drager med lekesverd?
Mine prinsesser.
Og min prins ...?
Man kunne til og med dra på "dragejakt": en form for skrekkabinett for barn. Ble ungene skremt? Ja. Jeg trodde Ylva kom til å dø av skrekk da jeg så hva det var jeg hadde tatt henne med på, men da undervurderte jeg henne jaggu. Vi ble dratt gjennom dragejakten åtte ganger før jeg sa stopp.
Den bekjempede dragen
Noen kjipinger vi møtte
Overraskende nok er slottet fortsatt bebodd. (Ryktene vil ha det til at man sliter med å holde det varmt om vinteren.) Interiøret var selvsagt overveldende. Særlig biblioteket var en drøm for både arkitektur- og litteraturelskere. (Har noen sett Disneys Skjønnheten og udyret, sier jeg bare.)
Det var ikke lov til å ta bilder inne, så jeg stjal et fra nettsidene deres. Legg merke til at det er et bibliotek med galleri, intet mindre.
Under presenterer jeg et knippe sitater fra publikum, som slottsguidene hadde samlet opp gjennom tiden. (Man skjønner at de har det gøy i lunsjen fra tid til annen ...)
"What was here before the Harry Potter movies?" (Om slottet)
"What was the name of Pottergate before the movie?"
"I wonder if I could be related to the family here? I'm from Regina in Canada."
Ref. bysten "Victoria Regina" på utstilling i hallen.
Alnwick Gardens
Videre besøkte vi Alnwick Gardens: et aldeles praktfult parkanlegg i tilknytning til slottet. Jeg har vel sagt det før, men: gress og blomster, det kan disse britene.
En ganske stor fontene.
Rosehagen var rett og slett skjønn
Ada bak en av de mindre fontenene
En egen hage for giftige planter var riktig morsomt. Her fantes det meste fra brennesle og rabarbra (jepp!), via opium og kannabis, til planter som inneholdt cyanid (og som det hadde hørtes langt mer imponerende ut om jeg hadde husket navnet på).
Gifthagen var grundig avstengt og kunne bare besøkes med guide. "It is strictly forbidden to touch, eat, smell or talk to the plants."
Trehytta, som ble hevdet å være en av verdens største, var en gigantisk (bokstavlig talt) skuffelse for ungene. Her har man gledet seg til å besøke noe som opplagt må være et lekeparadis hele dagen, også viser det seg å være en restaurant! Makan!
En av verdens største skuffelser.
Alnwick Castle
Dag én reiste vi til Alnwick castle (uttales Annik, for de som bryr seg om slikt). Slottet er et skikkelig middelalderslott, og formelig oser av gammel ridderhistorie (og føydalisme, undertrykkelse og makthistorie, but hey, who's perfect anyway).
Slottet er yndet location for filmskapere, og både Black Adder, Robin Hood: Prince of Thieves, Elizabeth og Harry Potter har vært filmet her.
Ada utforsker filmkjente trakter.
På slottet er det lagt opp til en rekke aktiviteter for barn, og hva kan være bedre for en romantisk sjel enn å få løpe rundt i ridderprinsessekjole og sloss mot drager med lekesverd?
Mine prinsesser.
Og min prins ...?
Man kunne til og med dra på "dragejakt": en form for skrekkabinett for barn. Ble ungene skremt? Ja. Jeg trodde Ylva kom til å dø av skrekk da jeg så hva det var jeg hadde tatt henne med på, men da undervurderte jeg henne jaggu. Vi ble dratt gjennom dragejakten åtte ganger før jeg sa stopp.
Den bekjempede dragen
Noen kjipinger vi møtte
Overraskende nok er slottet fortsatt bebodd. (Ryktene vil ha det til at man sliter med å holde det varmt om vinteren.) Interiøret var selvsagt overveldende. Særlig biblioteket var en drøm for både arkitektur- og litteraturelskere. (Har noen sett Disneys Skjønnheten og udyret, sier jeg bare.)
Det var ikke lov til å ta bilder inne, så jeg stjal et fra nettsidene deres. Legg merke til at det er et bibliotek med galleri, intet mindre.
Under presenterer jeg et knippe sitater fra publikum, som slottsguidene hadde samlet opp gjennom tiden. (Man skjønner at de har det gøy i lunsjen fra tid til annen ...)
"What was here before the Harry Potter movies?" (Om slottet)
"What was the name of Pottergate before the movie?"
"I wonder if I could be related to the family here? I'm from Regina in Canada."
Ref. bysten "Victoria Regina" på utstilling i hallen.
Alnwick Gardens
Videre besøkte vi Alnwick Gardens: et aldeles praktfult parkanlegg i tilknytning til slottet. Jeg har vel sagt det før, men: gress og blomster, det kan disse britene.
En ganske stor fontene.
Rosehagen var rett og slett skjønn
Ada bak en av de mindre fontenene
En egen hage for giftige planter var riktig morsomt. Her fantes det meste fra brennesle og rabarbra (jepp!), via opium og kannabis, til planter som inneholdt cyanid (og som det hadde hørtes langt mer imponerende ut om jeg hadde husket navnet på).
Gifthagen var grundig avstengt og kunne bare besøkes med guide. "It is strictly forbidden to touch, eat, smell or talk to the plants."
Trehytta, som ble hevdet å være en av verdens største, var en gigantisk (bokstavlig talt) skuffelse for ungene. Her har man gledet seg til å besøke noe som opplagt må være et lekeparadis hele dagen, også viser det seg å være en restaurant! Makan!
En av verdens største skuffelser.
Barter Books
Vi avsluttet dagen med et besøk i Barter Books, en av Europas største bruktbokhandlere. Jeg kunne glatt ha brukt en hel dag der inne. Det kunne ungene mine derimot ikke, så den står fortsatt på listen over ting jeg kan tenke meg å utforske videre. (De holdt ut i en time altså, så jeg skal ikke klage.)
Vi kjørte videre midt under finalen i fotball-VM, og hadde motorvei A1 omtrent aldeles for oss selv.
Måtte jo vise frem det og.
Vi avsluttet dagen med et besøk i Barter Books, en av Europas største bruktbokhandlere. Jeg kunne glatt ha brukt en hel dag der inne. Det kunne ungene mine derimot ikke, så den står fortsatt på listen over ting jeg kan tenke meg å utforske videre. (De holdt ut i en time altså, så jeg skal ikke klage.)
Vi kjørte videre midt under finalen i fotball-VM, og hadde motorvei A1 omtrent aldeles for oss selv.
Måtte jo vise frem det og.
Abonner på:
Innlegg (Atom)