Alt om min mor

Like før helga dro foreldrene mine tilbake til Norge igjen. Faren min hadde vi hatt på besøk i to uker. (Det var kjempe, kjempehyggelig å ha deg her, pappa, bare så det er sagt, men resten av teksten handler altså om mamma.) Moren min har vært hos oss siden vi kom. Det er to fulle måneder!

En eller annen gang i vinter, eller var det enda tidligere, slo det meg at jeg umulig kunne undervise Ada selv mens vi var i York. Ikke fordi jeg ikke fortsatt har oversikt over pensumet hennes. Dog ikke(!), men fordi jeg også skulle ha ansvaret for Ylva på dagtid. Og det er fint lite som utløser oppmerksomhetsbehov fra henne så mye som når jeg setter med ned med Ada for å hjelpe henne med lekene. Da kommer Ylva stormende og vil opp på fanget og vil kose. Her skal det ikke gis oppmerksomhet til Ada som hun er ekskludert fra, håh nei! Ergo trengte vi enten en nanny eller en guvernante i York.

Selv ikke i England trodde jeg at guvernanter var å finne på Gule sider (men de viste seg selvsagt å være tilgjengelig via Google når jeg nå måtte søke ...), så kanskje vi kunne ta med oss en nanny hjemmefra? Jeg vurderte halvhjertet flere løsninger, frå å engasjere en førskolepedagogstudent til å forhøre meg blant venner med store tenåringsbarn (som jeg har forsvinnende få av), men forklastet ideer i tur og orden.

Så slo det meg at jeg jo hadde en førsteklasses pedagog i min aller nærmeste nærhet, som ikke var bundet av verken skolegang eller eksamensperiode, som ungene elsker og som jeg kunne betro ungene mine til uten snev av bekymring: min mor, ex-barneskolelæreren.

Jeg skal ikke si at jeg ikke måtte gå to runder med meg selv før jeg valgte å lansere ideen for noen andre. Ikke så mye for min egen del; jeg trodde egentlig at det kunne komme til å gå bra å bo med moren min. Hvis jeg var skeptisk til noe, var det helst tanken på å ikke skulle få bo alene med Gunnar. Hva skulle vi fordrive kveldene med hvis mamma var der hele tiden, liksom, men jeg antok at det kom til å løse seg. Vi kunne vel skifte på å gå på pub eller kino, om det skulle bli for slitsomt, tenkte jeg.

Nei, de største kvalene var overfor mamma og Gunnar. Riktignok er jeg gift med kanskje verdens mest omgjengelige mann, men å invitere svigermor på besøk i seks uker, er slikt stoff som ekteskapstrøbbel er laget av. Derfor var jeg veeeldig spørrende da jeg la frem ideen for ham første gang. "Knakende god idé! Det synes jeg vi skal spørre om hun har lyst til å gjøre", var svaret jeg fikk. Det er en grunn til at jeg er gift med mannen, altså.

Jeg var ganske nølende da jeg la frem forslaget for min mor også. Riktignok har jeg utrolig snille foreldre, som knapt vet hva godt de skal gjøre for barn og barnebarn, men "Har du lyst til å komme å jobbe for oss i seks uker, samt bo i huset vårt, med de tilleggsbelastningene det nødvendigvis medfører" er ikke en tjeneste jeg normalt ber om likevel. "Mener du det seriøst? Vil dere ha meg med til England? Får jeg det? Selvsagt vil jeg det!", svarte hun.

Ja, så dro vi da. Og hun bodde her i nesten to måneder. Og det gikk over all forventning. Faktisk gikk det så bra at både Gunnar og jeg er helt enige om at det er synd hun ikke skulle være her lenger.

Skolen fungerte utrolig bra: Ada har blant annet hatt kjempeutvikling på skriving (som hun ikke er noe begeistret for). Håndskriften hennes har blitt merkbart tydeligere på bare de seks ukene som gikk. Privatlærer har åpenbart noe for seg. Det er ikke bare, bare å skulle motivere en syvåring til å være eneste elev på skole med mormor, mens mamma og lillesøster leker utenfor i hagen i finværet, men det klarte hun altså.

Tusen takk for at du ville være med oss til York, mamma. Takk for alle de gangene du sikkert hadde lyst til å si fra om hvordan du ville håndtert ungene, men ikke gjorde det. Takk for at du var tålmodig med en datter som aldri har vært på ditt nivå når det gjelder orden og husarbeid, og i den forbindelse: takk for oppvasken som stadig vekk ble borte og de nyvaskede klærne som ofte fant veien helt av seg selv til soverommet vårt. (Det ble brått slutt på det plutselig.) Takk for alle de morgenene du laget frokost til ungene, mens Gunnar og jeg sov ut etter nok en Ylva-natt.

Og ikke minst: Takk for alle de hyggelige kveldene vi hadde sammen etter at ungene hadde lagt seg. (Det ble jo slett ikke behov for noen kino.) Takk for alle de hyggelige samtalene vi hadde mens vi tok oppvasken sammen. (Jeg måtte jo nevne det, så det ikke skulle se ut som om alt husarbeidet falt på deg.) Takk for de supre byturene vi hadde sammen, på shopping og hos frisøren. (Hvorfor serverer ikke norske frisører vin, egentlig?) Takk for de morsomme turene vi hadde sammen, alle fem. Og takk for at du har holdt meg med selskap disse månedene. Dette oppholdet hadde vært stussligere uten deg her.

Klem, Nina

Castle Howard

Jeg nevnte i forrige blogginnlegg at det knapt er en landsby i England uten et adelig hjem som åpner dørene for det betalende publikum. Vel, noen få av disse skiller seg ut fra mengden, og Castle Howard er et av dem. Rough Guide to England oppgir Castle Howard som punkt 20 på en liste over "35 ting du ikke bør gå glipp av i England", rett før Cantebury Cathedral, Bath og Tate Modern. Og akkurat så fantastisk er det også.

Slottet er i barokk stil og ble oppført på begynnelsen av 1700-tallet. Hagen og området rundt er praktfult, storartet og statelig, som er de ordene ordboken min oversetter "magnificent" med, og det dekker sånn omtrent riktig.

Jeg klarte å ødelegge alle bildene jeg tok herfra, ved å knote kamerainnstillingene mine til laveste oppløsning på alle bildene mine, noe som betyr at 1) bildene jeg bruker her en blanding av bilder som mine foreldre har tatt og bilder jeg har funnet på nett, og 2) jeg skal tilbake, med riktig innstilling på kameraet, før vi reiser.

De som har sett TV-serien (1981) eller filmen (2008) Brideshead Revisited, vil kunne kjenne seg igjen, for begge deler er innspilt her. Jeg har ikke, men TV-serien er allerede i posten, så det skal det bli en ordning på snart.


Slottet fra forsiden


Fra forsiden, med Atlas-fontenen

Atlas-statuen


Et hvert slott med respekt for seg selv har vel en innsjø. Dette slottet har (minst) to.


Ylva beundrer blomstene


Fra Rosehagen


Rosehagen med gartnerboligen. Jeg kan for øvrig aldri tenke meg at det er snakk om gartner i entall på dette slottet, så dette er enten et leilighetskompleks eller sjefsgartnerens bolig.


"Se, det er fisk i vannet!"


"Ser jeg ut som en prinsesse nå?"


Den (virkelig) store hallen. Det er 20 meter fra gulv til tak i dette rommet, og ingen av bildene mine er i nærheten av å gjengi hvor storslagent dette rommet fremstår i virkeligheten. Legg merke til pappfiguren i naturlig størrelse ved peisen.


Kuppelen i den (virkelig) store hallen.


Et ganske standsmessig soverom.


Den (åpenbart) turkise salongen.


Den (igjen åpenbart) røde spisesalen.


Det lange galleriet. Her gjorde damene sin daglige trim. 30 ganger frem og tilbake utgjorde 1 mile, som var den anbefalte strekningen pr. dag for kvinner.

Guide: "And this room can also be used for wedding receptions."
Jeg: "You mean, for ordinary people?"
Guide: "I mean for ordinary, rich people."

Nei, du sier ikke det, gitt!

A small tour of England

Stillheten i bloggen de senere dagene skyldes at vi har vært på ferie. Som i "reisende ferie", i motsetning til fri-hele-dagen-og-kan-gjøre-hva-man-vil-tilværelsen i York, that is.

Vi leide en bil i en uke og la ut på venstre side av veien med Sør-England som mål. Tema for turen var barnevennlig og gøy for små og store barn.

Jeg kan melde om at engelsk gress har ekstra virkningsfullt pollen. (Ingen som noen sinne har sett en engelsk plen kan være overrasket over det.) Så dårlig som jeg var da vi reiste, har jeg ikke vært på mange år, og derfor har jeg bare annenhåndsinformasjon om første dag av ferien vår, som var en transportetappe med innlagt besøk på National Space Center i Leicester. (Alle vet at det uttales Lester, ja?)

De av familien som var i stand til å åpne øynene under besøket, melder om at senteret var virkelig bra og særdeles barnevennlig, både for ungene og Gunnar. Jeg skulle ønske jeg hadde vært i stand til å se det med egne øyne også. (Nei, det finnes ingen bilder av meg fra Romfartssenteret. Ikke om dere ber aldri så pent.)

Stjålet bilde av senterets rakettårn, siden jeg var ute av stand til å ta bilder selv den dagen.

Turens antatte høydepunkt – for ungene, i alle fall – var lagt tidlig i ferien. (Man er da ikke aldeles amatør heller.) Legoland, Windsor var målet for de kommende dagene.

Legoland Windsor viste seg å være til forveksling aldeles likt likt Legoland i Danmark, bare med vesentlig dårligere mat. (Now there's a big surprise.) Ja, og en veldig flott London-avdeling i Lego-byen. Ungene elsket det, selvsagt, og Gunnar og jeg synes jo slikt er veldig gøy, så vi hadde to fine dager der. Ikke minst fordi det omtrent ikke fantes andre besøkende der. Vi kunne stadig vekk bli kjøre en berg-og-dal-bane gang etter gang fordi det ikke var folk i kø. Årsaken til dette kan meget vel finnes i neste avsnitt. Alternativt spår jeg Legoland Windsor et kort liv.


Ridende ryttere til dromedar


Ylva kjører Fiat.


Tower Bridge

Vår avreise ut av Windsor, sammentraff akkurat med avslutningen av siste løp i dagens Royal Ascot (ja, den med hattene). Så turen ut på motorveien tok to timer, mot normalt 15 min. Vi ble gått forbi av fotgjengere på veien …! I utgangspunktet hadde vi en idé om å booke oss inn på en Bed & Breakfast til dagen etter og se Windsor Castle. Det var før jeg oppdaget at Royal Ascot gikk av stabelen samme uke som vi var der. "Darling, you are not going to find a hotel room in Windsor this weekend for neither love nor money." Neinei, da fikk vi finne på noe annet. Og da fant vi på Longleat House.

Den sjette markien av Bath avstedkom noen hvede øyenbryn da han åpnet hjemmet sitt, Longleat House, for betalende publikum i 1947, som den første adelsmann i England. (Siden har det blitt regelen heller enn unntaket.) I 1966 utvidet han turistattraksjonen med en safaripark. I dag er det safariparken som er den virkelige turistmagneten (statlige hus og slott går det som antydet tretten på dusinet av i England, men (levende) løver og tigre er heller sjelden kost). Jeg kan absolutt anbefale Longleat for den som er i området. Safariparken er virkelig bra, og huset er vel verdt et besøk det også.


Sjiraffer er ålreite dyr.


Sebraer også


Frittgående neshorn er jeg litt mer skeptisk til. Ja, den er akkurat så nære som det ser ut for.


Og tigrene fikk vi streng beskjed om å ikke prøve å stifte nærmere bekjentskap med. "It is very dangerous to open your window or leave your car in this part of the park". No shit, Sherlock!


Selve huset. (Nok et stjålet bilde, da jeg gikk tom for batteri omtrent da.)

I nabolandsbyen til Longleat bodde vi på det mest minneverdige "hotellet". Det gikk for det meste i tradisjonelle Guest Houses hele ferien. (Små, familiedrevne hoteller med 10 –20 rom, med enkle senger, i hovedsak rene bad og full english breakfast dagen etter.) Her tok vi derimot inn på en pub, noe jeg alltid har hatt lyst til å prøve. Selvsagt kunne jeg valgt en mer fornuftig natt for dette, enn en kveld England spilte VM-kamp, men som ennå-ikke-100 %-autorisert-fotballblogger, hadde jeg ikke forutsett akkurat den. (Jeg forutså som tidligere nevnt ikke Royal Ascot heller. Det er mye som tyder på at jeg verken er synsk eller veldig oppdatert på Engelsk kultur.) Anyway, vi bante oss gjennom fotballpublikumet i baren og forbi TV-skjermene med unger og bager, noe som forøvrig ikke er en øvelse jeg kan anbefale, og fant hotellrommet – som oste av … wunderbaum?! Nærmere etterforskning avdekket at samtlige stikkontakter var plugget i med elektriske luft"friskere", og lukten på hotellrommet virkelig slo i mot oss. Man kan bare lure på hva slags lukt de pøvde å kamuflere. Rommet var svært og hadde god plass til alle fire, men var ellers akkurat så veldekorert som man kan forvente for £65 pr. natt for fire personer, inkludert frokost. Prisen inkluderte også festbråk til klokken 2:30 om natten, og et pornoblad bak nttbordet. (På et firemannsrom? Nei forresten, ikke spør.)


The Old Bell Inn i Warminster

De to siste ordentlige feriedagene tilbragte vi på badestranda i Weymouth, på sørkysten. Dette var en halv-nostalgisk opplevelse for meg, siden jeg var på språkreise der i 1985. Byen har omtrent den samme attraksjonen for 15-åringer som den har for 8- og 3-åringer: en aldeles fabelaktig fin og stor sandstrand. Byen hadde ikke endret seg nevneverdig de siste 25 årene, i alle fall ikke de delene som betød noe den gang og nå: bykjernen og stranda. Bildene taler for seg selv, vil jeg tro.


Den biten av Weymouth man trenger å se. Bildet er tatt på morgenen. Det ble vesentlig mer folk der litt senere på dagen.


Ikke for det. Sentrum har absolutt sin sjarm også.


Ada tar bilder med undervannskamera.


Gøy på stranda.

Siste etappe var også en transportetappe, med innlagt overnatting og sightseeing i Oxford. Ada var godt fornøyd med å se "spisesalen på Hogwarts", også kjent som Christ Church College. Gunnar og jeg hadde stor glede av å utforske Oxford University Press-bokhandelen. Oxford har flere bokhandere enn Trondheim har frisører, kunne jeg observere. Dessverre har ikke engelske universitetsbokhandlere den helt store tiltrekningskraften på norske barn, (alternativt vi har ukultiverte barn), så det ble en heller kort fornøyelse. Det ble også sightseeingen. Med 26 grader i skyggen og stadig er gretne unger, virket hjemturen i airkondisjonert bil etter hvert som det beste alternativet.

A walk in the park

Parker kan disse engelskmennene. Egentlig ikke en overraskelse. Engelske hager er jo legendariske, og her ser hver midtrabatt og hver rundkjøring ut til å være en unnskydning for å sette en gartner i arbeid. For det finnes faktisk gartnere her, sånn på ordentlig og til vanlig, visstnok. I den store permen vi fikk overlevert fra huseierne med praktisk informasjon om huset, står det blant annet: "If gardening isn't your thing we can recomend a very nice gardner: [Insert navn og telefonnummer]". Yeah right. Så at parkene skulle være flotte er ikke egentlig en stor overraskelse , men like fullt en gledelig oppdagelse.

Vi har to "stamparker": nærparken vår, "West Bank Park", og den store parken litt lenger unna: "Rowntree Park".

Ylva og jeg går til nærparken på under 15–20 minutter, selv når hun skal prøve seg på å sparkesykle dit. Den har det nærmeste vi har komet over en "skog" i York. Riktignok er det barkestrødde stier mellom trærne, men trærne er ordentlige, gamle og svært frittvoksende trær, så det kvalifiserer på et vis til en skog. Særlig er "monstertreet" og "the story tree" populært. Monstertreet fordi man kan sitte på det, og the story tree fordi man kan klatre inn i det. I tillegg finnes det en liten, men flott lekeplass der, der det ofte er andre barn på samme alder. Ylva er faktisk den eneste som har oppnådd en viss kontakt med lokalbefolkningen hittil. Ofte når vi er der, kommer en eller annen innfødt og drar henne med i et av klatrestativene. Genert som hun er prøver hun seg alltid på aktiv ignorering i starten, men blir da gjere fotfulgt av den innfødte til hun kapitulerer og blir med på leken. Riktignok ikke alltid den samme leken, men hvem er nøye på det.

Ylva, til meg: "Vi leker prinsesser, vi, som klatrer i tårnet".
Innfødt, også til meg: "We're giants. In a castle. And we're scaring the other kids away".

De var stort sett enige om lokaliseringen, i det minste.

Den siste måneden har Ylva og jeg deltatt i: "Very Young Friends of West Bank Park".

Sitat:

We are a parent and toddler group who meet every Thursday morning in West Bank Park, York. Whatever the weather – within reason – we spend a couple of hours in the woods and meadows of the Park, doing nature games and crafts, building or making things with materials we find, telling stories and singing songs.

Dette har vi gjort fem–seks uker nå, og endelig har Ylva tødd opp tilstrekkelig til at hun sist torsdag faktisk, for første gang, snakket til et av de andre barna. Motivasjonen var at han ikke skjønte av seg selv, og av gjentatt, iherdig sint stirring, at det var hennes tur til å bruke slenghuska. Jeg visste vel at hun ville tø opp bare motivasjonen var god nok. Denne ukentlige barselklubben er for øvrig min eneste kontakt med lokalbefolkningen, utover samtalene jeg har i forbifarten med bussjåfører, butikkbetjening og frisøren min, så min motivasjon for å møte opp ukentlig har vært ualminnelig stor. Stor nok til å trosse Ylvas genanse, i alle fall ...

Rowntree Park er den store, flotte parken. Den har andedam (for ikke si ande-innsjø) og en av de beste lekeplassene jeg har sett, og ungene elsker den. Den er også full av gjess. Livsfarlige gjess som spiser mindreårige, hvis jeg skal tro på reaksjonene deres når de nærmer seg.

Noen bilder:

West Bank Park


Mormor og Ylva i rosegangen.


The story tree


Et (av svært mange) ekorn vi har møtt


Rowntree Park




En statue som faktisk kan brukes til noe morsomt.


Et lekestativ som neppe hadde passert norske HMS-lover, og som bare tillates brukt når pappa er med. (Jeg går med på å fotografere, under sterk tvil.)


Ungene elsker det. Så klart.




Ja, det er et lekehus formet som en gresk hjelm.

Noen lånte bilder for å vise hvor fin denne parken faktisk er:

English football

Jeg har sett en fotballkamp. Det er første gang siden Tromsø slo Lillestrøm i cup-finalen i 1986. Sist gang var jeg forelsket. Denne gangen var motivasjonen en blandig av nysgjerrighet, pliktfølelse (det er nesten obligatorisk, er det ikke) og virkelig deilig vær. Ergo ser jeg en fotballkamp sånn rundt regnet hvert 25. år. Det kvalifiserer til et blogginnlegg, synes jeg. Så får vi se hvordan jeg egner meg som fotballblogger.

Så, jeg har altså vært på fotballkamp. I England. På pub. Med øl, unger og engelskmenn. Hvor mye mer britisk kan man bli, liksom? Vel, jeg kunne sagtens kledd meg i rødt og hvitt, malt meg i ansiktet og viftet med flagg. Og, ikke minst, levd meg inn i spillet, så klart. Særlig det siste ville nok ansees som et absolutt krav før jeg eventuelt søkte om nytt statsborgerskap.

Men jeg hadde det gøy. Riktig gøy, faktisk. Ikke at kampen var så skrekkelig spennende akkurat. Jeg mistenker at selv garvede fotballbloggere ville gi den en temmelig midt-på-treet-karakter, selv om jeg selvsagt ikke har den fjerneste idé om hvem disse er eller hvordan en virkelig spennende fotballkamp fortoner seg, så hva vet jeg.

Ikke er jeg egnet til å gi noen minutt-for-minutt-beskrivelse av kampen heller. Det jeg derimot kan fortelle om er stemningen. Den var spesiell. "Alle" var der: unger i alderen 5 år og oppover lekte på lekeplassen. (Avsporing: hvorfor har ikke norske puber lekeplasser?) Folk hadde piknik i gresset, og foran den digre TV-skjermen satt de som egentlig var der for å se kampen. Vi andre småpratet litt, drakk øl, hygget oss, og en og annen gang stoppet hele verden opp, mens folk kollektivt reise seg og brølte henholdsvis "YEEES!", "YEEee...no", "NOOoo...YES!" og, ikke minst "BUT? No... What?" (Jeg kødder ikke. De sa akkurat det aldeles unisont.) Den siste avledet samtlige engelske avisers førstesidesoppslag i dag, og opptil flere gode ordspill, hvorav denne, fra The Sunday Mirror, nok er min favoritt. (Dere som ikke er inne i fotballhumor får heller google. )



Ellers kan jeg rapportere om at jeg sto i kø i 35 minutter for å få tak i øl. (Jeg feiget ut og bestilte "lager", så det var nok straff som fortjent.) Grunnen til den lange ventetiden var slett ikke lengden på køen; det sto knapt 15 mennesker før meg i køen, men at folkene i baren også ville følge med på kampen, må vite. Opplevelsen ble i overkant etnisk for meg da jeg observerte at plastglassene som drikkevarene ble solgt i ikke var engangsvare, slik de er hjemme. De ble samlet inn fra plenen, håndvasket i oppvaskkummen - av en person som var langt mer opptatt av å følge med på kampen enn av å følge med på hvor oppvaskbørsten traff, før de ble stablet på benken og gjenbrukt til ølservering.

Jeg har fortsatt ikke helt landet på en forklaring til meg selv på hvorfor dette var morsomt, når fotballkamper hjemme er på grensen til uutholdelig kjedelig. Etnisk opplevelse er en opplagt årsak, men det var noe mer også. Jeg lander på at det sikkert er mange grunner, men en av de tingene jeg klarer å komme opp med er at denne opplevelsen var inkluderende. Ungene var med, hunden var med, bestemor var med, og slett ikke alle hadde fokus på fotball det meste av tiden. Bortsett fra når det var fokus på fotball, så klart. Og det var da det virkelig var underholdende å være der.

Jo, også skal jeg ikke gjøre det samme som sportsjournalistene i Adressa normalt pleier gjøre: å skrive en hel artikkel om en fotballkamp uten å opplyse om resultatet av kampen eller hvem den ble spilt mot. Here goes:
England - USA: 1-1


Et klassisk"YEEee...no" -øyeblikk.