Til å være en nasjonalpark, var den overraskende (og litt skuffende) velkultivert, synes jeg, med forbehold om at det blir mer villmark lenger nordvekk. Men pent var det jo der. Vi tok utgangspunkt i landsbyen Hutton-le-Hole, som i henhold til Rough Guide skulle være et pittoresk innslag på den engelske landsbygda, noe det var. Faktisk manglet det bare en strikkende miss Marple for å være som hentet ut av en britisk påskekrim.
Vi valgte en 2,5-timersrute, som endte opp som en 4,5-timersrute, dels fordi ungenes gåtempo åpnbart ikke passet i beregningsmalen på kartet, og dels fordi jeg klarte å gå oss vill. (Terrenget stemte ikke med kartet, for der kartet sa rett frem, var det vittelig et et y-kryss. Så det så.) Vi er ikke så rent lite imponert over Ada, som gikk hele turen på egne ben og aldeles uten å klage. (Riktignok med løfte om min del av fudgen i skapet hjemme, om hun lot være å klage den siste halvtimen også, men hey, det var det virkelig verdt.)
Om turen er det ikke så mye å si, egentlig. Det var flatt. Det var mye åkre. I hovedsak lå ruten langs traktorstier rundt åkrene. Det var veldig mye fasan der, noe vi syntes var svært eksotisk, etter å ha lest Danny og den store fasanjakten tidligere i sommer. Vi hadde dessverre ikke med oss en eneste rosin, så vi klarte ikke å fange noen.
Jo, også var det sikkert rev der. Vi så ingen, men det la ingen demper på spenningen. Rev er nemlig Ylvas absolutte favorittfabeldyr for tiden, (Rev er et fabeldyr, jo.) og hun gikk med hevet lanse under hele turen i frykt eller håp om å møte på en som vi kunne fange og koke. (Rev spises godt saltet og med skinnet på.)
Hutton-le-Hole. Omtrent en femtedel av den totale bebyggelsen.
Ylva og Gunnar har revelansen klar.
Ada og Ylva plukker valmuer. Endelig et sted det er lov til å plukke de fine blomstene. (Tror vi.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar