Vi kom til Gardermoen, vi. Og der viste det seg at det ikke er mulig å komme seg av flyet, hente ti kolli, passere tollen og sjekke inn bagasjen igjen i tide til å nå neste fly med avgang en time etter forrige landing. Selv ikke når første fly lander før skjema, bagasjen vår kommer først på rullebåndet og ungene oppfører seg eksemplarisk. Jeg har virkelig en høne å plukke med reisebyrået når vi kommer hjem ...
Og når vi så sto der uten fast plass, kunne vi velge mellom følgende glitrende alternativer: reise til Trondheim om Bodø (!) sent fredag kveld, stå på stand by til det ble ledig fire plasser, noe som kanskje kunne skje enten i dag eller i morgen eller på søndag. Eller vi kunne velge faste plasser på første fly med ledige plasser, som var søndag kl. 11. Hvilket vi valgte.
Det hører nemlig med til historien at vi reiste med syk Ada. Hun hadde feber og utslett og var etter hvert blitt i temmelig dårlig form. Derfor virket det som det mest fornuftige alternativet å roe ned hos onkel i Oslo og kalle det en forlenget ferie.
For å få alle ekstrautgiftene dekket, trengte vi en legeerklæring, noe som betød besøk på legevakten. Like godt egentlig, for der ble diagnosen gjort om fra "ufarlig virusinfeksjon, bare reis på fredag", som vi fikk av legevakten i York, til "skarlagensfeber", intet mindre. Ikke rart at ungen ar vært ute av form i dag.
Ja ja, på den gode siden så har vi nå fått antobiotika, så Ada blir formodentlig snart bedre. Vi har fått en uventet ferie i Oslo og et hyggelig besøk hos onkel. Og ferien min er utvidet med to dager. Rikignok skal jeg være på jobb og holde en presentasjon sånn ca halvannen time etter at vi lander (med alle ti kolliene) på Værnes, men hey, jeg har sikkert bare godt av å kick starte arbeidslivet igjen uansett.
fredag 13. august 2010
torsdag 12. august 2010
Pros and cons of being British. Indeed
Ting jeg kommer til å savne fra England og York
Engelsk bacon
En fantastisk oppfinnelse. Egentlig røkte, saltede koteletter skåret i tynne skiver. Magert, smakfullt og veldig, veldig godt.
Å snakke engelsk hver dag
Indeed.
Å kunne være sammen med ungene hele dagen
Det har vært spesielt og veldig verdifullt å være sammen med ungene hele tiden. Jeg tviler på om jeg får noen flere sjanser til å tilbringe 24 timer i døgnet med begge to, over en firemånedersperiode.
Fred og ro og langsomme dager
Så late dager, over så lang tid, har jeg visst ikke hatt siden starten på tenåra. Ingenting har hastet. Ingenting har vært stressende. Alt har gått i det tempoet vi selv har lagt opp til hele tiden. Deilig.
Engelsk høflighet
Folk her sier "sorry" når man dulter borti dem på gaten, og bussjåføren sier "thank you" når jeg forlater bussen. Damen på nærbutikken kaller meg "love" når hun har et travelt og "my precious darling" når hun er i godlynne. Akkurat det tok en stund å venne seg til, men nå synes jeg det er riktig hyggelig.
Å være turist
Vi har virkelig fått med oss ganske mye av York og området rundt på disse månedene. Det er gøy å ha tid og overskudd til å utforske og oppleve ting. Egentlig burde vi være flinkere til å gjøre det samme hjemme. Det er jo ikke egentlig noen mangel på ting å se og gjøre i Trondheim heller. Hmm. Jeg aner konturene av et slags forsett.
Amazon.co.uk
Amazon leverer fraktfritt på døren neste arbeidsdag, og man kan kjøpe alt* derfra. Og det har jeg visst gjort også ...
Mat på døren
Det eneste *Amazon ikke leverer (ennå) er mat. Det får man derimot fra Tesco. Å kunne ukeshandle fra sofakroken, kommer jeg virkelig til å savne lenge.
Møre biffer
Steak kan disse engelskmennene. Serveres "blue".
Store parker med flotte lekeplasser
Så mye villmark har vi ikke sett, men hyggelige og vakre perker kommer jeg derimot til å savne. Lekeplassene her er aldeles fantastiske.
Sunday roast
Sunn og velsmakende søndagsmiddag for hele familien til 300 kr. Egentlig kommer jeg til å savne det å spise ute godt og billig generelt.
Clotted Cream Fudge
Nam.
Å ha veldig god råd
En kombinasjon av norsk lønn og engelsk prisnivå er virkelig ikke å forakte.
Ting jeg ikke kommer til å savne
Iskaldt hus
Gasspeisen er helt ok, men veggene her er laget av papir. Jeg er inderlig glad for at vi skal tilbringe vinteren i Trondheim. Ikke at det ikke var 14 grader i leiligheten vår i januar, come to think of it ...
British plumbing
Jeg kommer virkelig ikke til å savne å slippe ut oppvaskvannet rett på terrassen. Og igjen, takk og lov for å være i Trondheim til vinteren.
Firkantloff
Brød kan ikke disse engelskmennene. Eller rundstykker. Eller kaker. Eller hva som helst annet som er bakt. Kanskje med unntak av scones, hvis de er servert med clotted cream og jordbærsyltetøy.
Å måtte være sammen med ungene hele dagen
Å ha muligheten til det er flott. Å ikke ha noe valg, kan være frustrerende til tider. For å si det litt snilt. Noe av det jeg savner mest hjemmefra, er lekekamerater til ungene.
Å ta oppvasken hver dag
No comment.
Engelsk bacon
En fantastisk oppfinnelse. Egentlig røkte, saltede koteletter skåret i tynne skiver. Magert, smakfullt og veldig, veldig godt.
Å snakke engelsk hver dag
Indeed.
Å kunne være sammen med ungene hele dagen
Det har vært spesielt og veldig verdifullt å være sammen med ungene hele tiden. Jeg tviler på om jeg får noen flere sjanser til å tilbringe 24 timer i døgnet med begge to, over en firemånedersperiode.
Fred og ro og langsomme dager
Så late dager, over så lang tid, har jeg visst ikke hatt siden starten på tenåra. Ingenting har hastet. Ingenting har vært stressende. Alt har gått i det tempoet vi selv har lagt opp til hele tiden. Deilig.
Engelsk høflighet
Folk her sier "sorry" når man dulter borti dem på gaten, og bussjåføren sier "thank you" når jeg forlater bussen. Damen på nærbutikken kaller meg "love" når hun har et travelt og "my precious darling" når hun er i godlynne. Akkurat det tok en stund å venne seg til, men nå synes jeg det er riktig hyggelig.
Å være turist
Vi har virkelig fått med oss ganske mye av York og området rundt på disse månedene. Det er gøy å ha tid og overskudd til å utforske og oppleve ting. Egentlig burde vi være flinkere til å gjøre det samme hjemme. Det er jo ikke egentlig noen mangel på ting å se og gjøre i Trondheim heller. Hmm. Jeg aner konturene av et slags forsett.
Amazon.co.uk
Amazon leverer fraktfritt på døren neste arbeidsdag, og man kan kjøpe alt* derfra. Og det har jeg visst gjort også ...
Mat på døren
Det eneste *Amazon ikke leverer (ennå) er mat. Det får man derimot fra Tesco. Å kunne ukeshandle fra sofakroken, kommer jeg virkelig til å savne lenge.
Møre biffer
Steak kan disse engelskmennene. Serveres "blue".
Store parker med flotte lekeplasser
Så mye villmark har vi ikke sett, men hyggelige og vakre perker kommer jeg derimot til å savne. Lekeplassene her er aldeles fantastiske.
Sunday roast
Sunn og velsmakende søndagsmiddag for hele familien til 300 kr. Egentlig kommer jeg til å savne det å spise ute godt og billig generelt.
Clotted Cream Fudge
Nam.
Å ha veldig god råd
En kombinasjon av norsk lønn og engelsk prisnivå er virkelig ikke å forakte.
Ting jeg ikke kommer til å savne
Iskaldt hus
Gasspeisen er helt ok, men veggene her er laget av papir. Jeg er inderlig glad for at vi skal tilbringe vinteren i Trondheim. Ikke at det ikke var 14 grader i leiligheten vår i januar, come to think of it ...
British plumbing
Jeg kommer virkelig ikke til å savne å slippe ut oppvaskvannet rett på terrassen. Og igjen, takk og lov for å være i Trondheim til vinteren.
Firkantloff
Brød kan ikke disse engelskmennene. Eller rundstykker. Eller kaker. Eller hva som helst annet som er bakt. Kanskje med unntak av scones, hvis de er servert med clotted cream og jordbærsyltetøy.
Å måtte være sammen med ungene hele dagen
Å ha muligheten til det er flott. Å ikke ha noe valg, kan være frustrerende til tider. For å si det litt snilt. Noe av det jeg savner mest hjemmefra, er lekekamerater til ungene.
Å ta oppvasken hver dag
No comment.
mandag 9. august 2010
Castle Howard revisited
OK. Det er ikke egentlig det blogginnlegget handler om, men jeg har ventet på en anledning til å få bruke den tittelen i hele sommer, og jeg har vært på Castle Howard også altså.
Jeg hadde veldig, veldig hyggelig besøk av en veldig god venninne i helgen, og det er det dette blogginnlegget handler om.
Venninnen min fikk husmorferie til York av oss i 40-årsgave, og endelig kom hun. Jeg vet ikke ennå om hun har gjennomskuet at det egentlig var en presang til meg selv hun fikk: "Kom og hold meg med selskap. Vær så snill!" kamuflert som "Jeg spanderer en tur til England på deg". Det tullet med at det er tanken som teller, det gjelds ikke, ikke sant? I alle fall ikke når mottaker ser ut til å ha glede av gaven også?
Egentlig trodde jeg det var litt synd at vi ikke klarte å legge oppholdet tidligere; det var jo litt dumt å legge selskaplelighetene til siste uka før vi skulle reise hjem, tenkte jeg. Da hadde jeg kanskje ikke så stort behov for selskap, eller? Det trodde jeg i mai, ja, men sjelden har vel en gjest timet besøket sitt bedre. I stedet for å gå på veggen av hjemlengsel har jeg hatt det superdupert siste helgen, når jeg trengte det som mest. Vi hadde det så fint hele helgen, og nå er det så kort tid igjen til avreise, at nå begynner jeg å grue meg til å dra i stedet for å dunke hodet taktfast i veggen for å ha noe å gjøre mens jeg venter.
Anyway: Hun kom, så og erobret, om ikke York, så i alle fall ungene mine. De har vært i ekstase hele helgen, og ikke visst hva godt de kunne gjøre for henne, eller fått nok av oppmerksomhet fra henne. Og "det er urettferdig at du skal få ha henne for deg selv så mye av tiden! Vi vil også være sammen med henne." Riktignok var Ylva overbevist om at hun het Tonje og var søsteren min, uten å faktisk noen gang blande henne sammen med den egentlige søsteren min, som heter Tonje, men som Ylva bare kjenner ved navnet "Tutte". Jeg konkluderer med at ungen faktisk tror det er to av dem, og at "Tonje" (venninnen min, that is) måtte være den andre tanten. Ja ja, det er ikke lett å holde orden på folk alltid, og hvem kan motstå fristelsen av å skaffe seg en tante på kjøpet når anledningen byr seg. Min venninne så ut til å ta hele tanteadopsjonen med stor ro og megen velvillighet.
Vi hadde en riktig turistaktig helg, med besøk blant annet på Castle Howard, som tidligere antydet. Det var stor stas å se slottet igjen, denne gangen uten å bekymre meg for om reisefølget mitt ville knuse en uerstattelig vase eller slikke på tapetet. (Det gjelder å velge sine venner med omhu, see?) Dessuten var det stas å få anledning til å stoppe å snakke med de hyggelige guidene i alle rommene, for hvordan skulle jeg ellers ha lært sammenhengen mellom Lord Byron, Gainsborough og The Hellfire Club.
Vi nøt skikkelig "real English Afternoon Tea at Betty's". Etterpå regnet det, og da mente venninnen min at hennes engelske opplevelse nok endelig var komplett.
Hun fikk også gleden av å dele vår aller siste "Sunday Roast", som jeg glemte å ta bilde av og som jeg kommer til å savne lenge. Ja, ikke akkurat den spesielle steika da, men konseptet "god og næringsrik søndagsmiddag med drikke, for hele familien, for under 350 kr".
Tusen takk for besøket, kjære A. Jeg gleder meg til å treffe deg igjen om forhåpentligvis ikke så alt for lenge.
Castle Howard.
Afternoon tea at Betty's. Genuinely and very proper English. Indeed.
Jeg hadde veldig, veldig hyggelig besøk av en veldig god venninne i helgen, og det er det dette blogginnlegget handler om.
Venninnen min fikk husmorferie til York av oss i 40-årsgave, og endelig kom hun. Jeg vet ikke ennå om hun har gjennomskuet at det egentlig var en presang til meg selv hun fikk: "Kom og hold meg med selskap. Vær så snill!" kamuflert som "Jeg spanderer en tur til England på deg". Det tullet med at det er tanken som teller, det gjelds ikke, ikke sant? I alle fall ikke når mottaker ser ut til å ha glede av gaven også?
Egentlig trodde jeg det var litt synd at vi ikke klarte å legge oppholdet tidligere; det var jo litt dumt å legge selskaplelighetene til siste uka før vi skulle reise hjem, tenkte jeg. Da hadde jeg kanskje ikke så stort behov for selskap, eller? Det trodde jeg i mai, ja, men sjelden har vel en gjest timet besøket sitt bedre. I stedet for å gå på veggen av hjemlengsel har jeg hatt det superdupert siste helgen, når jeg trengte det som mest. Vi hadde det så fint hele helgen, og nå er det så kort tid igjen til avreise, at nå begynner jeg å grue meg til å dra i stedet for å dunke hodet taktfast i veggen for å ha noe å gjøre mens jeg venter.
Anyway: Hun kom, så og erobret, om ikke York, så i alle fall ungene mine. De har vært i ekstase hele helgen, og ikke visst hva godt de kunne gjøre for henne, eller fått nok av oppmerksomhet fra henne. Og "det er urettferdig at du skal få ha henne for deg selv så mye av tiden! Vi vil også være sammen med henne." Riktignok var Ylva overbevist om at hun het Tonje og var søsteren min, uten å faktisk noen gang blande henne sammen med den egentlige søsteren min, som heter Tonje, men som Ylva bare kjenner ved navnet "Tutte". Jeg konkluderer med at ungen faktisk tror det er to av dem, og at "Tonje" (venninnen min, that is) måtte være den andre tanten. Ja ja, det er ikke lett å holde orden på folk alltid, og hvem kan motstå fristelsen av å skaffe seg en tante på kjøpet når anledningen byr seg. Min venninne så ut til å ta hele tanteadopsjonen med stor ro og megen velvillighet.
Vi hadde en riktig turistaktig helg, med besøk blant annet på Castle Howard, som tidligere antydet. Det var stor stas å se slottet igjen, denne gangen uten å bekymre meg for om reisefølget mitt ville knuse en uerstattelig vase eller slikke på tapetet. (Det gjelder å velge sine venner med omhu, see?) Dessuten var det stas å få anledning til å stoppe å snakke med de hyggelige guidene i alle rommene, for hvordan skulle jeg ellers ha lært sammenhengen mellom Lord Byron, Gainsborough og The Hellfire Club.
Vi nøt skikkelig "real English Afternoon Tea at Betty's". Etterpå regnet det, og da mente venninnen min at hennes engelske opplevelse nok endelig var komplett.
Hun fikk også gleden av å dele vår aller siste "Sunday Roast", som jeg glemte å ta bilde av og som jeg kommer til å savne lenge. Ja, ikke akkurat den spesielle steika da, men konseptet "god og næringsrik søndagsmiddag med drikke, for hele familien, for under 350 kr".
Tusen takk for besøket, kjære A. Jeg gleder meg til å treffe deg igjen om forhåpentligvis ikke så alt for lenge.
Castle Howard.
Afternoon tea at Betty's. Genuinely and very proper English. Indeed.
mandag 2. august 2010
Up in the air
Før eller siden måtte vi jo møte på et dårlig museum, så mange som vi har testet de siste månedene. Jeg kan med dette offisielt av-befale Yorshire Air Museum. Det var bemerkelsesverdig lite interessant. Og dette fra noen som i sin tid satt på bussen halvannen time hver vei for å se luftsfartmuseumet i Praha, fordi Noen hadde hørt rykter om at det skulle være utstilt en Vostok landingskapsel der, samt utsikter til å få prøvesitte en Mig.
Yorkshire Air Museum bar tydelige preg av å være designet av en pensjonert oberst i luftforsvaret, som har møtt et hvert forslag til utføring og innhold av museumet med "Jolly good, old chap". Dette var virkelig et museum for de spesielt interesserte: en haug med gamle fly stilt opp ved siden av hverandre, og med opplysninger om produsent, typenummer og -navn, produksjonsår og motortype som absolutt eneste opplysninger. Utover det var det rekke på rekke med minnesmerker og -tavler over RAF-offiserer som tjenestegjorde under andre verdenskrig, og deretter var det fint lite. I alle fall kunne vi ikke finne noe mer, for hele greia var totalt og fullstendig uoversiktlig.
Den dagen vi var der var det luftshow, som jo satte en spiss på besøket. Sånn rent bortsett fra at jeg vekslet mellom å nesten dø av skrekk og å lure på hvordan jeg best skulle skjerme ungene for inntrykkene når (ikke hvis) et av flyene datt ned. Jeg antar at det betyr at showet var bra.
Før avgang: gal dame på taket av et fly.
Synkrongale damer gjør saltomortale på taket av synkrongale fly.
Aldeles risikofri motvekt: alveprinsesse Ylva i hagen i formiddag
Aldeles risikofri motvekt II: Ada har plukket en pære fra egen hage. Ved nærmere ettertanke måtte hun klatre opp på en stol for å nå den, og pæren var visst ikke riktig moden, så aldeles risikofritt var det kanskje ikke likevel, men godt nok.
Yorkshire Air Museum bar tydelige preg av å være designet av en pensjonert oberst i luftforsvaret, som har møtt et hvert forslag til utføring og innhold av museumet med "Jolly good, old chap". Dette var virkelig et museum for de spesielt interesserte: en haug med gamle fly stilt opp ved siden av hverandre, og med opplysninger om produsent, typenummer og -navn, produksjonsår og motortype som absolutt eneste opplysninger. Utover det var det rekke på rekke med minnesmerker og -tavler over RAF-offiserer som tjenestegjorde under andre verdenskrig, og deretter var det fint lite. I alle fall kunne vi ikke finne noe mer, for hele greia var totalt og fullstendig uoversiktlig.
Den dagen vi var der var det luftshow, som jo satte en spiss på besøket. Sånn rent bortsett fra at jeg vekslet mellom å nesten dø av skrekk og å lure på hvordan jeg best skulle skjerme ungene for inntrykkene når (ikke hvis) et av flyene datt ned. Jeg antar at det betyr at showet var bra.
Før avgang: gal dame på taket av et fly.
Synkrongale damer gjør saltomortale på taket av synkrongale fly.
Aldeles risikofri motvekt: alveprinsesse Ylva i hagen i formiddag
Aldeles risikofri motvekt II: Ada har plukket en pære fra egen hage. Ved nærmere ettertanke måtte hun klatre opp på en stol for å nå den, og pæren var visst ikke riktig moden, så aldeles risikofritt var det kanskje ikke likevel, men godt nok.
Abonner på:
Innlegg (Atom)