Gjær!

Jeg har fått dobbel jackpot! I dag banket det på døra. Utenfor sto den kjekke postmannen - med gjær! Fersk gjær.

Noen har lest bloggen min, forbarmet seg over meg og sendt meg gjær. Jeg skal ha en bakeorgie i kveld, og da blir det ikke brød, men skikkelige boller!

Hogwarts-expressen til badeparadis

Jepp. Vi har kjørt Hogwarts-expressen og stoppet på Hogsmead stasjon.

Nærmere bestemt har vi kjørt et par av søstrene til Hogwarts-expressen, på "The North Yorkshire Moor Railways", en jernbanestrekning på ca. 30 km fra Pickering til Whitby, som kjøres med damplokomotiv.


Tar sjansen på å bruke et bilde fra nettsiden deres for å virkelig vise hvor flotte disse togene var. (Resten er mine bilder.)






Hogmeade Station, eller Goathland Station, som den heter sånn mer til daglig.



Fra endestatsjonen dro vi videre til Scarborough, som har mistet sin fordums storhet som en av de viktigste engelske resorter, men som på ingen måte har mistet sin fantastiske badestrand eller sin nydelige horisont. Og når det er 26 grader, så er jo ikke badestranden et dårlig alternativ - selv om Nordsjøen i mai ikke egentlig fristet noen av oss voksne til større badeutskeielser. Vi nøyde oss med å stå på sidelinjen og fotografere ungene.

Royal Mail og andre kjekke menn

Jeg gleder meg til posten kommer. Hver dag gleder meg meg. Når posten kommer sier det enten knepp-skratsh-pong i gangen, som betyr at i dag var det bare brev. Enten det, eller så banker det på døren, og da har jeg fått pakke, eller i alle fall noe som er for stort for å putte gjennom brevsprekken. Det vil si tykkere enn 1 cm omtrent.

Ja, vi har brevsprekk. Skikkelig Harry Potter-style. Egentlig venter jeg hele tiden at et av brevene skal ha Hogwarts-segl eller at det skal være en ugle som banker på døren når det banker. Så langt har det bare vært postmannen med pakker. Noe som i og for seg ikke er en dårlig erstatning.

Her finnes det nemlig ikke postkasser. Ikke i mitt nabolag, i alle fall. Og tydeligvis finnes det ikke hentelapper for pakker på posten heller. Her får man alt bragt på døren. Alt. Uansett hva jeg bestiller (Sa jeg at jeg bestiller mye for tiden? ) så koster det nesten ingen ting å få det levert på døren, av en kjekk mann som smiler og prater hyggelig og som flørter med ungene. Royal Mail, UPS, DHL ... Alle sammen har banket på døren min. Og i morgen kommer Tesco.

Det er rett og slett fabelaktig service på posten i dette landet, gitt at posten i York er representativ, og det innbiller jeg meg at den er.

Og det bringer jo tankene unektelig inn på hvordan dette systemet er mulig å gjennomføre. Jo, ved at det vanligvis er noen som åpner døren når postmannen banker på. For hvis det ikke er det, så får man ikke hentelapp gjennom brevsprekken. Da leveres pakken til naboen, hvis den kommer med posten. For naboen er i alle fall hjemme, må vite. Og kommer den med DHL, så kommer de i stedet tilbake i morgen, når det sikkert er noen hjemme her. Vi ser altså et postvesen som yter glimrende service fordi det er vanlig at noen er hjemme på dagtid?

Egentlig er det like greit at ikke Posten hjemme belager seg på at jeg skal åpne døren for dem hver gang jeg får en pakke fra Amazon. Dette hadde garantert gitt frustrasjoner både til dem og meg. Men så lenge jeg er her, og allikevel går hjemme og suller, så gleder meg meg til posten kommer og en kjekk mann kommer med pakke til meg på døren. Det er litt som å ha en beundrer, i grunnen.

Om å bake brød i England

Engelsk brød er et kapittel for seg selv. Et mørkt kapittel, kunne man kanskje være fristet til å si, sånn rent bortsett fra at "lyst" er langt mer dekkende.

Det er faktisk grenser for hvor mye firkantloff det er mulig å spise (selv om mine barn nok vil kunne si seg uenig i akkurat det). Det som i alle fall er udiskutabelt er at det er grenser for hvor mye firkantloff mine barn tillates å spise. Nå finnes det riktignok såkalt grovbrød å få kjøpt, som fortsatt smaker deig, men som i det minste ser sunnere ut.

I følge en kollega av Gunnar på universitetet her (som også er utlending), var det bare å gi opp først som sist og slå seg på brødbaking. Så det prøvde vi.

Utvalget i engelske dagligvarebutikker avslører at brødbaking nok ikke er det som britiske husmødre gjør oftest, eller rettere: i mest varierte former. I bakehyllene på M&S finner man to typer brødmel: "Plain flour" (hvetemel) og grovbaksttypen "Wholemeal Very Stong" (fin sammalt hvete). Derimot finnes det ikke gjær.

Jeg: "Unnskyld. Hvor finner jeg gjær til brødbaking?"
M&S-dame: "Nei, si det du. Det tror jeg jammen ikke vi har. Vent litt, så skal jeg sjekke."
Liten pause
M&S-dame: "Nei, det fører vi visst ikke."
Jeg: "Men ... Hva er da brødmelet til?"
M&S-dame [leende]: "Tja, si det. Jeg antar det er til dem som har gjær hjemme."

Upåklagelig service, men skuffende utvalg, med andre ord. (Vi fant tørrgjær til sist, men måtte lenger ut på landet for å finne det.)

Vel, hva kan man si, annet enn at hjemmebakt brød av hvetemel og fin sammalt hvete er både betydelig bedre og trolig mye sunnere enn det brødet vi kjøper på butikken. På den negative siden holder det seg ikke ferskt i over to uker, slik kjøpebrødet gjør ...


Engelsk firkantloff

17th May. British version

Jeg har alltid syntes det er litt patetisk med nordmenn som drar til Spania eller hvor det nå skal være, og har med seg brunst og knekkebrød i kofferten. Selv fråtser jeg chorizo i Spania, gåselever i Frankrike og sjokolade i Belgia og synes det er stor stas med ny mat. I England, not so much … Etter tre uker på cheddar, skinke og dårlig syltetøy bønnfalt jeg Snill Svoger om å ta med brunost og spekeskinke i bagen fra Oslo. Jeg glemte dog å be ham om å ta med ostehøvel, og fikk dermed erfare at brunost er godt også når det er skåret med potetskreller.Vi har også gitt opp det engelske brødet og slått oss på brødbaking, men det er materiale for et eget blogginnlegg.

Å feire 17. mai utenlands, fem personer for seg selv, byr på utfordringer hvis man skal feire med barn som har forventninger. Bunad er ut. 17. maitog er definitivt ut. Til og med gassballong, neste generasjons mest nødvendige 17. maiutrustning nest etter isflekker på klærne, er ut. Utepils er selvsagt alltid en mulighet, men ikke nødvendigvis barnevennlig, og alt for ofte akkompagnert av lyden av fotball. Så hva gjør man for å sikre en hyggelig, om ikke nødvendigvis tradisjonell, 17. maifeiring?

Jo, hvis man er Ada, så sørger man for møte en norsk familie med barn i rett alder, i parken helgen før 17. mai, bli kjent med alle ungene og sikre at man blir invitert til å feire 17. mai sammen med dem i samme parken tre dager etter. Slik gjør man det hvis man er Ada.

Ellers begynte vi med tilfredsstillende tradisjonell 17. mai-frokost om morgenen. Jeg imponerte meg selv stort da jeg husket å ta med 17. mai-lys, -servietter og -sløyfer fra Norge. Frokostbordet var derfor dekket på sømmelig vis; det inneholdt jo til og med brunost, må vite. Vi toppet frokosten med nasjonalsangen fra laptopen via Spotify, samt filmopptak fra barnetoget og kronprinsfamilien som hilser toget på Skaugum. (Jeje. Det var enten det eller 17. maifeiring på Sydpolen, ok.)

Etter frokost testet jeg Vårt Engelske Kjøkken for kakebaking og kom ut med riktig anstandige brownies. Kravet til kaken var at den skulle kunne bakes uten bruk av miksmaster og vekt, kunne stekes i en liten hjerteformet silikonform (som utgjorde hele utvalget av kakeformer på Marks & Spencer Home), samt at den skulle tåle å stekes med enten varmluft eller under grill, som er de to innstillingene som finnes på vår stekeovn. (OK, den har tinefunksjon også, men det virket i overkant optimistisk.)

Kl. 16 møtte vi opp i parken, lett spente på å møte de vi skulle feire 17. mai i. Avtalen var jo nærmest gjort by proxy, og vi hadde faktisk knapt møtt noen av de vi skulle feire med. De var altså Fremmede. Vi hadde for anledningen iført oss dongeribukser, siden det virket som det mest fornuftige antrekket til en lekeplass-date. Jeg ble litt forskrekket da han hilste oss velkommen i mørk dress, men følte meg straks bedre til mote da hun og ungene viste seg å være antrukket i hverdagsklær og dongeri. De stilte med varme hot dogs og 17. mai-pyntet bløtkake. Vi stilte med brownies og poteter til potetløp. De Fremmede viste seg å være et riktig hyggelig nybekjentskap og er allerede invitert i Adas bursdag i juni - av Ada selv, så klart.

Vi okkuperte en veisnutt og en bit plen midt i parken og definerte det som Norsk Sone og hadde piknik der. De Ikke Så Fremmede Lenger stilte med trompet(!), og vi hadde avspilling og avsynging av nasjonalsangen som formell slutt på måltidet. Ikke spør meg hva engelskmennene trodde om oss. (Jeg fikk ikke gjennomslag for mitt forslag om avspilling av kongesangen, for å forvirre dem ytterligere.)

Vi avsluttet feiringen med potetløp og ta-en-neseduk. På veien hjem husket jeg at ungene ikke hadde fått is hele dagen! Og for å berge mitt rykte som noenlunde anstendig mamma, ble de lovet is til kveldsmaten.


Frokostbordet, som seg hør og bør


Ada, ekstatisk over å ha vunnet over mamma i potetløp. (Og nei, det var ikke riktig så varmt den dagen. Jenta er gal.)


Ada organiserer kakebordet


Ylva på helt ny sparkesykkel

British plumbing - extended version

Noen mente at den britiske VVS-løsningen, skissert i forrige blogginnlegg måtte være resultatet av en feil eller sammenbrudd i rørsystemet. Her kommer bevismaterialet for at dette er "work as designed" som det het den gang jeg jobbet i software-industrien, og "ikke en bug".



Dette røret betjener både vasken på kjøkkenet og vaskemaskinen. (Ikke spør hvor rørene fra badet kommer ut. Jeg har ikke turt å sjekke ...)

Ellers noen bilder fra huset og hagen.

Så dro vi til York

Her kommer første korrespondentbrev fra York.

Jeg tror ikke jeg skal kjede noen med beskrivelsen av hvordan vi vasket og flyttet ut av leiligheten. Det får holde å konstatere at vi angret, angret, angret på at vi noen gang sa ja til å leie ut leiligheten mens vi pakket de siste eskene kl. 02 om natta, 2,5 timer før avreise. Vel, vi er ferdige med den delen nå. Enough said.

Phenomenal Cosmic Power ... Itty Bitty Living Space
Vi fløy til Manchester, som i tillegg til å være et fotballag også, ved nærmere studier, viser seg å være en større engelsk by. Fra Manchester er det en totimers kjøretur til York, og siden vi skulle ha med masse bagasje i tillegg til en bestemor, hadde jeg booket en leiebil. "Gi meg en stasjonsvogn med masse lagringsplass" var min melding til reisebyrået. Ett eller annet sted på veien var dette blitt omtolket til "Gi meg en stasjonsvogn med masse motorkraft", for det som ventet på oss var en BMW av sportsmodelltypen. Vi satte igjen to kofferter, beholdt mormor (men stablet henne i baksetet) og la ut på feil side av veien mot York. På veien til York var det skiltet til et overraskende stort antall fotballklubber: Bolton, Blackburn, Barnsley, Sheffield og Leeds, for å nevne noen. Engelskmennene er virkelig helt gale med den fotballen sin altså. :rister på hodet: (Gunnar og jeg kjørte tilbake til Manchester dagen etter for å plukke opp koffertene, og med to voksne foran og minimalt med bagasje bak, kom bilen endelig til sin rett. Jeg kan jo skjønne at folk vil kjøre en slik bil, når de ikke er fem personer, to bilstoler og bagasje for fire måneder.)

A British Mansion
Huset er Britisk. Erkebritisk. Med stor B. Riktignok er det ikke så autentisk at det er teppegulv på badet eller kjøkkenet, men i yttergangen og trappa er det selvsagt heldekkende teppe. Veldig pjaktisk i kombinasjon med små barn og Yorkshire-vær (som til forveksling ligner litt på Trondheimsvær, bare varmere).

Huset har hyggelig dining room med åpen kjøkkenløsning. Kjøkkenet er av type fastfoodvennlig: Det egner seg mest til å pakke ut take away i. Det er ufattelig lite, bare antydningsvis større enn toalettet i leiligheten hjemme. Uten sammenlingning for øvrig. Til gjengjeld står kjøleskapet i "the pantry", som er et eget lite rom i tilknytning til kjøkkenet. Det inneholder sikringsskap og kjøleskap, og that's that.

Ikke at vi trenger noe videre plass, for kjøkkenet er tomt. Fullstendig tomt. Ikke så mye som en oppvaskbørste sto igjen etter de forrige eierne. Heldigvis hadde jeg nesten forutsatt at det kunne være slik, så jeg hadde satt tur til Leeds (Byen, ikke fotballklubben) på agendaen for dag to. I Leeds har de nemlig, i tillegg til fotballklubb, IKEA.

The living room er også veldig britisk, indeed: et knøtt lite rom med romstor salong, som alle vender mot TV-en. Eller mer spesifikt i dette tilfellet: den veggen der TV-en skulle stått, hvis det hadde vært en TV. Ikke at vi savner en. Ungene ser gjerne DVD-er på laptop, og vi voksne har ikke sett på TV siden 2001 uansett.

British Plumbing
Dette fortjener egen overskrift: Etter å ha bodd i huset i to dager, oppdaget jeg hvor det ble av vannet vi sender ut av vasken på kjøkkenet. Det ledes ut av huset, gjennom et rør på utsiden av veggen, og lander ... på terrassen i hagen! Rottene er sikkert ekstatiske. Personlig kan jeg dy meg.

Av de litt mindre eksotiske innslagene, kan nevnes at i vannet i dusjen varmes opp av en boks på dusjveggen, og for at denne skal begynne å varme vannet, må man dra i messingknott som henger i snor ned fra taket.

British schooling
Vi stiller med in house guvernante: min mor, ex-barneskolelæreren. Hun og Ada har skole hver dag fra kl. 9 og noen timer utover dagen. Det går bra så langt. Ada er definitivt ikke vant til å sitte nikonsentrert om skolearbeidet flere timer i strekk; hun er litt mer av den lar-gjerne-tankene-og-hendene-vandre-både-frem-og-tilbake-typen vanligvis. Med andre ord har hun riktig godt av å være eneste elev i en periode. Hun har kalt skolen sin for "Flower School", etter eget ønske. Den er oppkalt etter "alle de sjeldne blomstene vi har i hagen" (tulipaner og påskeliljer, red. anm.)

British gardening
Hagen er ganske enkelt praktfull. Klassisk engelsk opplantet hage bak huset, utrolig velstelt og med et hav av blomster. Og skal vi få igjen depositumet, må den fortsatt være i samme stand til høsten ...

British cuisine
Trenger jeg si noe mer enn at det sunneste brødet vi har klart å fremskaffe er knekkebrød fra IKEA ... De lokale supermarkedene holder dårligere standard enn en 100 m2 Kiwi-butikk, så akkurat det har hittil vært en skuffelse. Jeg har dog ikke gitt opp å lokalisere hvor yorkianerne har gjemt de gode matvarebutikkene sine. Følg med i neste episode og se hva som skjer.