Jeg hadde veldig, veldig hyggelig besøk av en veldig god venninne i helgen, og det er det dette blogginnlegget handler om.
Venninnen min fikk husmorferie til York av oss i 40-årsgave, og endelig kom hun. Jeg vet ikke ennå om hun har gjennomskuet at det egentlig var en presang til meg selv hun fikk: "Kom og hold meg med selskap. Vær så snill!" kamuflert som "Jeg spanderer en tur til England på deg". Det tullet med at det er tanken som teller, det gjelds ikke, ikke sant? I alle fall ikke når mottaker ser ut til å ha glede av gaven også?
Egentlig trodde jeg det var litt synd at vi ikke klarte å legge oppholdet tidligere; det var jo litt dumt å legge selskaplelighetene til siste uka før vi skulle reise hjem, tenkte jeg. Da hadde jeg kanskje ikke så stort behov for selskap, eller? Det trodde jeg i mai, ja, men sjelden har vel en gjest timet besøket sitt bedre. I stedet for å gå på veggen av hjemlengsel har jeg hatt det superdupert siste helgen, når jeg trengte det som mest. Vi hadde det så fint hele helgen, og nå er det så kort tid igjen til avreise, at nå begynner jeg å grue meg til å dra i stedet for å dunke hodet taktfast i veggen for å ha noe å gjøre mens jeg venter.
Anyway: Hun kom, så og erobret, om ikke York, så i alle fall ungene mine. De har vært i ekstase hele helgen, og ikke visst hva godt de kunne gjøre for henne, eller fått nok av oppmerksomhet fra henne. Og "det er urettferdig at du skal få ha henne for deg selv så mye av tiden! Vi vil også være sammen med henne." Riktignok var Ylva overbevist om at hun het Tonje og var søsteren min, uten å faktisk noen gang blande henne sammen med den egentlige søsteren min, som heter Tonje, men som Ylva bare kjenner ved navnet "Tutte". Jeg konkluderer med at ungen faktisk tror det er to av dem, og at "Tonje" (venninnen min, that is) måtte være den andre tanten. Ja ja, det er ikke lett å holde orden på folk alltid, og hvem kan motstå fristelsen av å skaffe seg en tante på kjøpet når anledningen byr seg. Min venninne så ut til å ta hele tanteadopsjonen med stor ro og megen velvillighet.
Vi hadde en riktig turistaktig helg, med besøk blant annet på Castle Howard, som tidligere antydet. Det var stor stas å se slottet igjen, denne gangen uten å bekymre meg for om reisefølget mitt ville knuse en uerstattelig vase eller slikke på tapetet. (Det gjelder å velge sine venner med omhu, see?) Dessuten var det stas å få anledning til å stoppe å snakke med de hyggelige guidene i alle rommene, for hvordan skulle jeg ellers ha lært sammenhengen mellom Lord Byron, Gainsborough og The Hellfire Club.
Vi nøt skikkelig "real English Afternoon Tea at Betty's". Etterpå regnet det, og da mente venninnen min at hennes engelske opplevelse nok endelig var komplett.
Hun fikk også gleden av å dele vår aller siste "Sunday Roast", som jeg glemte å ta bilde av og som jeg kommer til å savne lenge. Ja, ikke akkurat den spesielle steika da, men konseptet "god og næringsrik søndagsmiddag med drikke, for hele familien, for under 350 kr".
Tusen takk for besøket, kjære A. Jeg gleder meg til å treffe deg igjen om forhåpentligvis ikke så alt for lenge.
Castle Howard.
Afternoon tea at Betty's. Genuinely and very proper English. Indeed.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar