Somewhat wilderness. An English countryside experience

Turer i marka har det blitt heller dårlig med i sommer. Mangelen på slike er i grunnen bare slått av mangelen på turer i fjellet. (Man har tross alt trær i parken.) I dag har vi utforsket The North York Moor National Park og gått en lang tur i den engelske villmarken. Indeed.

Til å være en nasjonalpark, var den overraskende (og litt skuffende) velkultivert, synes jeg, med forbehold om at det blir mer villmark lenger nordvekk. Men pent var det jo der. Vi tok utgangspunkt i landsbyen Hutton-le-Hole, som i henhold til Rough Guide skulle være et pittoresk innslag på den engelske landsbygda, noe det var. Faktisk manglet det bare en strikkende miss Marple for å være som hentet ut av en britisk påskekrim.

Vi valgte en 2,5-timersrute, som endte opp som en 4,5-timersrute, dels fordi ungenes gåtempo åpnbart ikke passet i beregningsmalen på kartet, og dels fordi jeg klarte å gå oss vill. (Terrenget stemte ikke med kartet, for der kartet sa rett frem, var det vittelig et et y-kryss. Så det så.) Vi er ikke så rent lite imponert over Ada, som gikk hele turen på egne ben og aldeles uten å klage. (Riktignok med løfte om min del av fudgen i skapet hjemme, om hun lot være å klage den siste halvtimen også, men hey, det var det virkelig verdt.)

Om turen er det ikke så mye å si, egentlig. Det var flatt. Det var mye åkre. I hovedsak lå ruten langs traktorstier rundt åkrene. Det var veldig mye fasan der, noe vi syntes var svært eksotisk, etter å ha lest Danny og den store fasanjakten tidligere i sommer. Vi hadde dessverre ikke med oss en eneste rosin, så vi klarte ikke å fange noen.

Jo, også var det sikkert rev der. Vi så ingen, men det la ingen demper på spenningen. Rev er nemlig Ylvas absolutte favorittfabeldyr for tiden, (Rev er et fabeldyr, jo.) og hun gikk med hevet lanse under hele turen i frykt eller håp om å møte på en som vi kunne fange og koke. (Rev spises godt saltet og med skinnet på.)


Hutton-le-Hole. Omtrent en femtedel av den totale bebyggelsen.


Ylva og Gunnar har revelansen klar.


Ada og Ylva plukker valmuer. Endelig et sted det er lov til å plukke de fine blomstene. (Tror vi.)

Når det endelig ble litt fred å få ...

Det er bare virkelig dumme mødre til treåringer som tror det er et godt tegn at det blir fred og ro i huset etter at ungene har hylt, skreket og kranglet hver for seg og til hverandre hele formiddagen.

Etter en heller bråkete ettermiddag ble det endelig stille i huset i firetiden, da Ada satte seg med DS og Ylva gikk opp på rommet sitt, trodde jeg. Jeg nøt nesten en time med avis og kaffekopp og et helt, helt, helt fredlig hus - og fikk min straff som fortjent.

For Ylva satt i badekaret, hun, og hadde dukke-spa. De heldige dukkene hennes var behørig traktert med det beste fra min toalettmappe: en stor flaske MD Formulations Facial Cleancer, en halv tube Dermalogica Skin Smoothing Cream, en tube Bare Escentuals Brush Conditioning Shampoo, samt en fotkrem fra Boots. Ja, også to tuber tannkrem: en for voksne og en for barn.

Vi får tro at både hun og dukkene holder huden glatt i lange tider på dette.

Familiebesøk x 2

Vekk med gårdagens blues. Her kommer de hyggelige nyhetene.

To av sommerens absolutte høydepunkt er nylig avsluttet. Vi har hatt sammenhengende familiebesøk i halvannen uke, og det har vært veldig, veldig hyggelig. Først var Gunnars foreldre og bror her noen dager, og deretter har vi hatt besøk av min søster med familie.

Gunnars familie ble behørig traktert med det beste fra York: katedraltårnbesøk for de som orket slikt, vikingmuseum, jernbanemuseum og den etter hvert nesten obligatoriske togturen. Og endelig fikk Ada (og vi andre, for øvrig også) kjøre første klasse. Hver gang vi har tatt turen, etter at vi oppdaget muligheten, har vi forsøkt å få plass i en av kupeene på første klasse, og hver gang har skjebnen eller togselskapet gått oss i mot, men denne gangen klarte vi det jammen. Det vil si: turen ut ble en gigantisk skuffelse for Ada, for det viste seg at første klasse på dette toget ikke var kupé, men bare kjedelige lenestoler. Og hva skulle liksom være vitsen med det. (Vi voksne var tilstrekkelig imponert, dog.) Turen hjem ble derimot akkurat som den skulle være: endelig fikk vi plass på første klasse, og endelig var det rette typen: skikkelig Galtwortekspresskupé.

Gunnar og jeg fikk full valutta for pengene også, for vi fikk komme inn i et av lokomotivene og kikke inn i kullovnen og snakke med togførerern. Det var varmt der! Han kunne informere oss om at lokomotivet på én tur-retur brukte ca. ett tonn kull, og at han regnet med å skuffe ca. 3,5 tonn den dagen(!)."Jeg holder meg i form", var som sådan en overflødig opplysning. Alle togene ble for øvrig drevet av frivillige, altså folk som synes det er givende å stå i 50 grader friluft og sterk vind og måke kull i mange timer. Et annet ord for slike er trolig selvplagere (eller nerder, det er ofte samme).


Ada og bestemor i vognen som var en skuffelse.


Onkel Jofen var fornøyd likevel.


Inne i lokomotivet. "Take care. Everything on this side is extremely hot. And everything on that side [kullvogna, red.anm.] is extremely dirty".


I den forjettede kupeen.


Bestemor og bestefar.

Vi måtte ikke leve lenge i ensomhet etter at onkel og besteforeldre dro; et døgn etter at vi fulgte dem på toget kom søsteren min med mann og barn. Søsteren min har to jenter på akkurat samme alder som våre, og selvsagt har besøket av dem vært etterlengtet lenge. Jevnaldrende selskap er, som tidligere nevnt, mangelvare. Og dette er to av verdens mest populære jenter, i henhold til Ada og Ylva.

Denne gangen begrenset vi turistaktivitetene til å bare omfatte de to absolutte høydepunktene: Vikingmuseet og Disney-butikken. Ja, hvis man ser bort fra at søsteren min og jeg bedrev hardcore shopping for oss selv en av dagene, og at vi sendte søster og svoger på turistrunde på egen hånd dagen etter. Ryktene vil ha det til at de har prøvd bymuren og at den virkelig kan anbefales for de som ikke stiller med medbragt treåring.


Min søster og eldste niese i parken.


To (og en halv) kusiner. For anledningen i like kjoler.


Nok en av Yorks attraksjoner: kakao med krem og mini-marshmallows.


Vannkrig må man jo ha. Gunnar tapte, som vanlig.


Pub-middag må man ha når man er i England.


Og til sist: nær-puben vår. Takk til søster/svoger for lån av bilder herfra.

Takk for sist, alle sammen! Vi gleder oss til å møte Trondheimsfamilien igjen om noen få uker og dere andre forhåpentligvis om ikke så alt for lenge, dere heller.

Egentlig nok nå …

Nå er det visst postbesøksblues som har hjemsøkt meg. Etter to uker med kontinuerlig besøk og ferie ble det veldig, veldig stille rundt oss. Og nå vil jeg hjem.

Jeg savner venner og familie. Jeg savner andre voksne å snakke med, i tillegg til Gunnar. Jeg savner andre barn å snakke med for ungene! Veldig!

Jeg savner å ha tid for meg selv, uten å ha barn rundt meg til en hver tid på dagen. Det er nesten pinlig å innrømme hvor mye jeg savner å kunne levere ungene i barnehage og på SFO.

Jeg savner jobben min – og gruer meg som en hund for alle oppgavene som ingen har gjort i mitt fravær, og som ligger og venter nådeløst på meg når jeg kommer hjem. Samtidig gleder jeg meg også til å komme hjem til masse, masse å gjøre og korte frister på å få det gjort på. Det skal bli utrolig godt å komme i gang igjen.

Jeg kjedeshopper for å få dagene til å gå. I dag kjøpte jeg en ny espressomaskin på impuls. Det er nok et dårlig tegn.

Bare 2,5 uke igjen nå …

A small tour of England, part II (Beamish Museum)

Dag to av ferien tilbragte vi i Durham, mer spesifikt på Beamish Museum.

Beamish er et 1,2 km2 stort friluftsmuseum, som viser livet i Nord-England i periodene rundt 1825 og 1913. Museumet inkluderer blant annet en by (!), en gruve (autentisk, ja. Den var her før museumet), en gård, en herregård, to jernbaner og en jernbanestasjon. Alt sammen bindes sammen av en trikkelinje, og man fraktes fra sted til sted av fem staselige trikker fra begynnelsen av 1900-tallet.

Det som virkelig skiller museumet fra de fleste andre friluftsmuseer, er graden av "levendehet". Samtlige hus vi besøkte var "bebodd" av en eller flere mennesker i tidsriktige kostymer. Hos tannlegen jobbet tannlegesekretæren med å rengjøre utstyret, pianolæreren satt og spilte, puben solgte øl, dagligvarebutikken solgte mat, og på skolen var det ikke mindre enn tre lærere som underviste. Trikken hadde selvsagt både sjåfør og konduktør, og i godtebutikken laget to personer sukkertøy på bakrommet, mens tre andre solgte godteriene i butikken. I tillegg var det utrolig mange ting man kunne ta på, prøve, leke med og smake. Dette er uten sammenligning det mest fantastiske museumet av sitt slag jeg noen gang har besøkt.


En Engelsk by fra 1913.


En av trikkene som fraktet oss rundt. Dette er trikken Blackpool 31 fra 1901. Dere ser at den er toetasjes, ja?


Pianolæreren øver.


Ada prøver hatter hos sydamen.


Skal det være litt hjemmelaget smør?


Å skrive med en slik er ikke lett. Bildet fra Barkleys Bank a la 1913.


Sukkertøyproduksjon og prøvesmaking.


Skolemesteren underviser.

Gruven var aldeles autentisk. Den var operativ i perioden 1855 –1958, ogflere av de som jobbet i gruvene er i dag guider der. Man blir tatt på fottur ned i gruven; den laveste delen av sjakten er ca. 140 cm høy! Med tanke på at voksne folk tilbragte 8 –10 timer dagen, seks dager i uka under slike arbeidsforhold, er det selvsagt utrolig pinlig å innrømme at jeg var takknemlig på grensen til sammenbrudd da Ylva tok skrekken og ville UT! Hun syntes det var skummelt at det var så mørkt. Jeg følte at jeg fikk hele fjellet i hodet og var patetisk glad for en unnskyldning til å forlate lenge før fullgått løp.

Rettelse: store deler av gruven har en takhøyde på 90 cm(!), men den delen tok man ikke publikum med inn i.


Omtrent så langt ned som vi kom.



Gruven og gruvelandsbyen


Enken etter gruvearbeideren serverer oss løksuppe.


Vi fikk kjøre med en replika av Stevensons Lokomotion no. 1 fra 1825. Sa noen masse røyk og masse bråk? Og masse moro!


Denne hadde vi fryktelig lyst til å sitte på med. Det kunne vi normalt fått, men den var dessverre leid ut til privat selskap den dagen.

Vi avbryter denne bloggen med en ekstra nyhetssending

På vei til byen i dag, havnet vi plutselig midt oppi et kjempeoppbud av pansrede politifolk, hunder, politibiler og ambulanser. Minst 20 politifolk var på plassen, og publikum ble bryskt anmodet om å "move along". (Ikke at vi var tungbedt altså; vi skulle uansett bare krysse plassen.)

Gaten var full av knust glass, og alle tegn pekte mot en alvorlig hendelse. Siden vi hadde med oss ungene, ønsket vi naturlig nok å komme oss forbi uten at de skulle observere noe ubehagelig og hastet videre.

Jeg var selvsagt nysgjerrig på hva oppstyret dreide seg om. (Dette var like ved postkontoret, så ran var min første innskytelse. Overfall og drap var også alternativer som ikke virket utenkelig.)

Vel, jeg sjekket den lokale nettavisen, og syntes denne nyheten var verdt å dele:

Rioting Hull City fans barricade themselves in York city centre pub

DOZENS of riot police sealed off part of York City centre today after up to 50 Hull City fans barricaded themselves in a pub. Officers in full riot gear, accompanied by dogs, surrounded Lendal Cellars in St Helen's Square.

Shoppers and diners were trapped in nearby shops and restaurants, while hundreds of people watched from behind police tapes as the drama unfolded.

A North Yorkshire Police spokesman said the trouble began when the Hull fans, whose team are playing York City in a friendly match this afternoon, arrived in York by train and went to the Punchbowl Wetherspoon's pub at the top of Micklegate.

He said they then clashed with some York fans and police were called, but the Hull supporters then made their way to Lendal Cellars, where they hurled bottles into St Helen's Square before taking over the bar and barricading themselves in.

Police later marched 40 to 50 chanting fans over Lendal Bridge to take them back to the railway station.

A small tour of England, part II: going north (Dag 1)

Vi har vært på ferie igjen. Bare en liten svipptur i nabolaget denne gangen - men så har vi jammen flott nabolag også.

Alnwick Castle
Dag én reiste vi til Alnwick castle (uttales Annik, for de som bryr seg om slikt). Slottet er et skikkelig middelalderslott, og formelig oser av gammel ridderhistorie (og føydalisme, undertrykkelse og makthistorie, but hey, who's perfect anyway).



Slottet er yndet location for filmskapere, og både Black Adder, Robin Hood: Prince of Thieves, Elizabeth og Harry Potter har vært filmet her.



Ada utforsker filmkjente trakter.

På slottet er det lagt opp til en rekke aktiviteter for barn, og hva kan være bedre for en romantisk sjel enn å få løpe rundt i ridderprinsessekjole og sloss mot drager med lekesverd?


Mine prinsesser.


Og min prins ...?

Man kunne til og med dra på "dragejakt": en form for skrekkabinett for barn. Ble ungene skremt? Ja. Jeg trodde Ylva kom til å dø av skrekk da jeg så hva det var jeg hadde tatt henne med på, men da undervurderte jeg henne jaggu. Vi ble dratt gjennom dragejakten åtte ganger før jeg sa stopp.


Den bekjempede dragen


Noen kjipinger vi møtte

Overraskende nok er slottet fortsatt bebodd. (Ryktene vil ha det til at man sliter med å holde det varmt om vinteren.) Interiøret var selvsagt overveldende. Særlig biblioteket var en drøm for både arkitektur- og litteraturelskere. (Har noen sett Disneys Skjønnheten og udyret, sier jeg bare.)


Det var ikke lov til å ta bilder inne, så jeg stjal et fra nettsidene deres. Legg merke til at det er et bibliotek med galleri, intet mindre.

Under presenterer jeg et knippe sitater fra publikum, som slottsguidene hadde samlet opp gjennom tiden. (Man skjønner at de har det gøy i lunsjen fra tid til annen ...)

"What was here before the Harry Potter movies?" (Om slottet)

"What was the name of Pottergate before the movie?"

"I wonder if I could be related to the family here? I'm from Regina in Canada."
Ref. bysten "Victoria Regina" på utstilling i hallen.

Alnwick Gardens
Videre besøkte vi Alnwick Gardens: et aldeles praktfult parkanlegg i tilknytning til slottet. Jeg har vel sagt det før, men: gress og blomster, det kan disse britene.


En ganske stor fontene.


Rosehagen var rett og slett skjønn





Ada bak en av de mindre fontenene

En egen hage for giftige planter var riktig morsomt. Her fantes det meste fra brennesle og rabarbra (jepp!), via opium og kannabis, til planter som inneholdt cyanid (og som det hadde hørtes langt mer imponerende ut om jeg hadde husket navnet på).


Gifthagen var grundig avstengt og kunne bare besøkes med guide. "It is strictly forbidden to touch, eat, smell or talk to the plants."

Trehytta, som ble hevdet å være en av verdens største, var en gigantisk (bokstavlig talt) skuffelse for ungene. Her har man gledet seg til å besøke noe som opplagt må være et lekeparadis hele dagen, også viser det seg å være en restaurant! Makan!


En av verdens største skuffelser.

Barter Books
Vi avsluttet dagen med et besøk i Barter Books, en av Europas største bruktbokhandlere. Jeg kunne glatt ha brukt en hel dag der inne. Det kunne ungene mine derimot ikke, så den står fortsatt på listen over ting jeg kan tenke meg å utforske videre. (De holdt ut i en time altså, så jeg skal ikke klage.)




Vi kjørte videre midt under finalen i fotball-VM, og hadde motorvei A1 omtrent aldeles for oss selv.


Måtte jo vise frem det og.

Besøk hjemmefra

I helgen hadde vi besøk av en venninne av meg fra Bergen med mann og to jenter på 7 og 9. Dette var en Begivenhet som jeg hadde gledet meg til lenge, men som ungene hadde GruGledet seg til i flere uker. Gledet seg hadde de gjort fordi de i løpet av de siste tre månedene har snakket med jevnaldrene nøyaktig tre ganger og gledet seg enormt til å kunne snakke og leke med andre barn igjen. Gruet seg gjorde de selvsagt fordi dette var ukjente barn, og "kanskje de ikke er noe snille", som Ylva bekymret ga uttrykk for.

Vel, alle bekymringer viste seg fullstendig grunnløse. Jentene viste seg å være fabelaktige lekekamerater, og ungene ble venner på omtrent akkurat ti minutter. Til og med Ylva fikk være med på leken. (Hun måtte som oftest inneha rollen som lyktestolpe eller esel, men hun klaget ikke, og alle var lykkelige.)

Besøk på vikingemuseet og tur med damptogbanen sto på gjestenes ønskeliste. I tilleg var vi en tur i katedralen, og Noen (andre) var en tur i Det Høye Tårnet (se forrige blogg). Dessuten rakk vi en middag på pub. Det ble med andre ord en riktig så turisteffektiv helg.


Ada og den største av jentene på toget






Det ble tid til både lek og postkortskriving underveis.


Jepp. Den gang verden var litt annerledes, fantes det egne venterom for damene, med egne damedo. Herretoalettene var ikke bare i adskilte rom, men på den motsatte perrongen. Menn og kvinner skulle ikke måtte gjøre sitt fornødende på samme side av skinnegangen, må vite.


Skikkelige jernbanearbeidere

Vannkrig i hagen


Gunnar var, som eneste deltager over ti år, var på det tapende laget. Per def.


På tross av at han brukte skitne triks.


Ylva var på det vinnende laget. Mest fordi hun definerte en hvilken som helst kvadratmeter med henne på som frisone.

Til slutt sirkus: temming av Flodtiger.