Alt om min mor

Like før helga dro foreldrene mine tilbake til Norge igjen. Faren min hadde vi hatt på besøk i to uker. (Det var kjempe, kjempehyggelig å ha deg her, pappa, bare så det er sagt, men resten av teksten handler altså om mamma.) Moren min har vært hos oss siden vi kom. Det er to fulle måneder!

En eller annen gang i vinter, eller var det enda tidligere, slo det meg at jeg umulig kunne undervise Ada selv mens vi var i York. Ikke fordi jeg ikke fortsatt har oversikt over pensumet hennes. Dog ikke(!), men fordi jeg også skulle ha ansvaret for Ylva på dagtid. Og det er fint lite som utløser oppmerksomhetsbehov fra henne så mye som når jeg setter med ned med Ada for å hjelpe henne med lekene. Da kommer Ylva stormende og vil opp på fanget og vil kose. Her skal det ikke gis oppmerksomhet til Ada som hun er ekskludert fra, håh nei! Ergo trengte vi enten en nanny eller en guvernante i York.

Selv ikke i England trodde jeg at guvernanter var å finne på Gule sider (men de viste seg selvsagt å være tilgjengelig via Google når jeg nå måtte søke ...), så kanskje vi kunne ta med oss en nanny hjemmefra? Jeg vurderte halvhjertet flere løsninger, frå å engasjere en førskolepedagogstudent til å forhøre meg blant venner med store tenåringsbarn (som jeg har forsvinnende få av), men forklastet ideer i tur og orden.

Så slo det meg at jeg jo hadde en førsteklasses pedagog i min aller nærmeste nærhet, som ikke var bundet av verken skolegang eller eksamensperiode, som ungene elsker og som jeg kunne betro ungene mine til uten snev av bekymring: min mor, ex-barneskolelæreren.

Jeg skal ikke si at jeg ikke måtte gå to runder med meg selv før jeg valgte å lansere ideen for noen andre. Ikke så mye for min egen del; jeg trodde egentlig at det kunne komme til å gå bra å bo med moren min. Hvis jeg var skeptisk til noe, var det helst tanken på å ikke skulle få bo alene med Gunnar. Hva skulle vi fordrive kveldene med hvis mamma var der hele tiden, liksom, men jeg antok at det kom til å løse seg. Vi kunne vel skifte på å gå på pub eller kino, om det skulle bli for slitsomt, tenkte jeg.

Nei, de største kvalene var overfor mamma og Gunnar. Riktignok er jeg gift med kanskje verdens mest omgjengelige mann, men å invitere svigermor på besøk i seks uker, er slikt stoff som ekteskapstrøbbel er laget av. Derfor var jeg veeeldig spørrende da jeg la frem ideen for ham første gang. "Knakende god idé! Det synes jeg vi skal spørre om hun har lyst til å gjøre", var svaret jeg fikk. Det er en grunn til at jeg er gift med mannen, altså.

Jeg var ganske nølende da jeg la frem forslaget for min mor også. Riktignok har jeg utrolig snille foreldre, som knapt vet hva godt de skal gjøre for barn og barnebarn, men "Har du lyst til å komme å jobbe for oss i seks uker, samt bo i huset vårt, med de tilleggsbelastningene det nødvendigvis medfører" er ikke en tjeneste jeg normalt ber om likevel. "Mener du det seriøst? Vil dere ha meg med til England? Får jeg det? Selvsagt vil jeg det!", svarte hun.

Ja, så dro vi da. Og hun bodde her i nesten to måneder. Og det gikk over all forventning. Faktisk gikk det så bra at både Gunnar og jeg er helt enige om at det er synd hun ikke skulle være her lenger.

Skolen fungerte utrolig bra: Ada har blant annet hatt kjempeutvikling på skriving (som hun ikke er noe begeistret for). Håndskriften hennes har blitt merkbart tydeligere på bare de seks ukene som gikk. Privatlærer har åpenbart noe for seg. Det er ikke bare, bare å skulle motivere en syvåring til å være eneste elev på skole med mormor, mens mamma og lillesøster leker utenfor i hagen i finværet, men det klarte hun altså.

Tusen takk for at du ville være med oss til York, mamma. Takk for alle de gangene du sikkert hadde lyst til å si fra om hvordan du ville håndtert ungene, men ikke gjorde det. Takk for at du var tålmodig med en datter som aldri har vært på ditt nivå når det gjelder orden og husarbeid, og i den forbindelse: takk for oppvasken som stadig vekk ble borte og de nyvaskede klærne som ofte fant veien helt av seg selv til soverommet vårt. (Det ble brått slutt på det plutselig.) Takk for alle de morgenene du laget frokost til ungene, mens Gunnar og jeg sov ut etter nok en Ylva-natt.

Og ikke minst: Takk for alle de hyggelige kveldene vi hadde sammen etter at ungene hadde lagt seg. (Det ble jo slett ikke behov for noen kino.) Takk for alle de hyggelige samtalene vi hadde mens vi tok oppvasken sammen. (Jeg måtte jo nevne det, så det ikke skulle se ut som om alt husarbeidet falt på deg.) Takk for de supre byturene vi hadde sammen, på shopping og hos frisøren. (Hvorfor serverer ikke norske frisører vin, egentlig?) Takk for de morsomme turene vi hadde sammen, alle fem. Og takk for at du har holdt meg med selskap disse månedene. Dette oppholdet hadde vært stussligere uten deg her.

Klem, Nina