Ninas blogg: A walk in the park

Parker kan disse engelskmennene. Egentlig ikke en overraskelse. Engelske hager er jo legendariske, og her ser hver midtrabatt og hver rundkjøring ut til å være en unnskydning for å sette en gartner i arbeid. For det finnes faktisk gartnere her, sånn på ordentlig og til vanlig, visstnok. I den store permen vi fikk overlevert fra huseierne med praktisk informasjon om huset, står det blant annet: "If gardening isn't your thing we can recomend a very nice gardner: [Insert navn og telefonnummer]". Yeah right. Så at parkene skulle være flotte er ikke egentlig en stor overraskelse , men like fullt en gledelig oppdagelse.

Vi har to "stamparker": nærparken vår, "West Bank Park", og den store parken litt lenger unna: "Rowntree Park".

Ylva og jeg går til nærparken på under 15–20 minutter, selv når hun skal prøve seg på å sparkesykle dit. Den har det nærmeste vi har komet over en "skog" i York. Riktignok er det barkestrødde stier mellom trærne, men trærne er ordentlige, gamle og svært frittvoksende trær, så det kvalifiserer på et vis til en skog. Særlig er "monstertreet" og "the story tree" populært. Monstertreet fordi man kan sitte på det, og the story tree fordi man kan klatre inn i det. I tillegg finnes det en liten, men flott lekeplass der, der det ofte er andre barn på samme alder. Ylva er faktisk den eneste som har oppnådd en viss kontakt med lokalbefolkningen hittil. Ofte når vi er der, kommer en eller annen innfødt og drar henne med i et av klatrestativene. Genert som hun er prøver hun seg alltid på aktiv ignorering i starten, men blir da gjere fotfulgt av den innfødte til hun kapitulerer og blir med på leken. Riktignok ikke alltid den samme leken, men hvem er nøye på det.

Ylva, til meg: "Vi leker prinsesser, vi, som klatrer i tårnet".
Innfødt, også til meg: "We're giants. In a castle. And we're scaring the other kids away".

De var stort sett enige om lokaliseringen, i det minste.

Den siste måneden har Ylva og jeg deltatt i: "Very Young Friends of West Bank Park".

Sitat:

We are a parent and toddler group who meet every Thursday morning in West Bank Park, York. Whatever the weather – within reason – we spend a couple of hours in the woods and meadows of the Park, doing nature games and crafts, building or making things with materials we find, telling stories and singing songs.

Dette har vi gjort fem–seks uker nå, og endelig har Ylva tødd opp tilstrekkelig til at hun sist torsdag faktisk, for første gang, snakket til et av de andre barna. Motivasjonen var at han ikke skjønte av seg selv, og av gjentatt, iherdig sint stirring, at det var hennes tur til å bruke slenghuska. Jeg visste vel at hun ville tø opp bare motivasjonen var god nok. Denne ukentlige barselklubben er for øvrig min eneste kontakt med lokalbefolkningen, utover samtalene jeg har i forbifarten med bussjåfører, butikkbetjening og frisøren min, så min motivasjon for å møte opp ukentlig har vært ualminnelig stor. Stor nok til å trosse Ylvas genanse, i alle fall ...

Rowntree Park er den store, flotte parken. Den har andedam (for ikke si ande-innsjø) og en av de beste lekeplassene jeg har sett, og ungene elsker den. Den er også full av gjess. Livsfarlige gjess som spiser mindreårige, hvis jeg skal tro på reaksjonene deres når de nærmer seg.

Noen bilder:

West Bank Park

Mormor og Ylva i rosegangen.

The story tree

Et (av svært mange) ekorn vi har møtt

Rowntree Park

En statue som faktisk kan brukes til noe morsomt.

Et lekestativ som neppe hadde passert norske HMS-lover, og som bare tillates brukt når pappa er med. (Jeg går med på å fotografere, under sterk tvil.)