A small tour of England

Stillheten i bloggen de senere dagene skyldes at vi har vært på ferie. Som i "reisende ferie", i motsetning til fri-hele-dagen-og-kan-gjøre-hva-man-vil-tilværelsen i York, that is.

Vi leide en bil i en uke og la ut på venstre side av veien med Sør-England som mål. Tema for turen var barnevennlig og gøy for små og store barn.

Jeg kan melde om at engelsk gress har ekstra virkningsfullt pollen. (Ingen som noen sinne har sett en engelsk plen kan være overrasket over det.) Så dårlig som jeg var da vi reiste, har jeg ikke vært på mange år, og derfor har jeg bare annenhåndsinformasjon om første dag av ferien vår, som var en transportetappe med innlagt besøk på National Space Center i Leicester. (Alle vet at det uttales Lester, ja?)

De av familien som var i stand til å åpne øynene under besøket, melder om at senteret var virkelig bra og særdeles barnevennlig, både for ungene og Gunnar. Jeg skulle ønske jeg hadde vært i stand til å se det med egne øyne også. (Nei, det finnes ingen bilder av meg fra Romfartssenteret. Ikke om dere ber aldri så pent.)

Stjålet bilde av senterets rakettårn, siden jeg var ute av stand til å ta bilder selv den dagen.

Turens antatte høydepunkt – for ungene, i alle fall – var lagt tidlig i ferien. (Man er da ikke aldeles amatør heller.) Legoland, Windsor var målet for de kommende dagene.

Legoland Windsor viste seg å være til forveksling aldeles likt likt Legoland i Danmark, bare med vesentlig dårligere mat. (Now there's a big surprise.) Ja, og en veldig flott London-avdeling i Lego-byen. Ungene elsket det, selvsagt, og Gunnar og jeg synes jo slikt er veldig gøy, så vi hadde to fine dager der. Ikke minst fordi det omtrent ikke fantes andre besøkende der. Vi kunne stadig vekk bli kjøre en berg-og-dal-bane gang etter gang fordi det ikke var folk i kø. Årsaken til dette kan meget vel finnes i neste avsnitt. Alternativt spår jeg Legoland Windsor et kort liv.


Ridende ryttere til dromedar


Ylva kjører Fiat.


Tower Bridge

Vår avreise ut av Windsor, sammentraff akkurat med avslutningen av siste løp i dagens Royal Ascot (ja, den med hattene). Så turen ut på motorveien tok to timer, mot normalt 15 min. Vi ble gått forbi av fotgjengere på veien …! I utgangspunktet hadde vi en idé om å booke oss inn på en Bed & Breakfast til dagen etter og se Windsor Castle. Det var før jeg oppdaget at Royal Ascot gikk av stabelen samme uke som vi var der. "Darling, you are not going to find a hotel room in Windsor this weekend for neither love nor money." Neinei, da fikk vi finne på noe annet. Og da fant vi på Longleat House.

Den sjette markien av Bath avstedkom noen hvede øyenbryn da han åpnet hjemmet sitt, Longleat House, for betalende publikum i 1947, som den første adelsmann i England. (Siden har det blitt regelen heller enn unntaket.) I 1966 utvidet han turistattraksjonen med en safaripark. I dag er det safariparken som er den virkelige turistmagneten (statlige hus og slott går det som antydet tretten på dusinet av i England, men (levende) løver og tigre er heller sjelden kost). Jeg kan absolutt anbefale Longleat for den som er i området. Safariparken er virkelig bra, og huset er vel verdt et besøk det også.


Sjiraffer er ålreite dyr.


Sebraer også


Frittgående neshorn er jeg litt mer skeptisk til. Ja, den er akkurat så nære som det ser ut for.


Og tigrene fikk vi streng beskjed om å ikke prøve å stifte nærmere bekjentskap med. "It is very dangerous to open your window or leave your car in this part of the park". No shit, Sherlock!


Selve huset. (Nok et stjålet bilde, da jeg gikk tom for batteri omtrent da.)

I nabolandsbyen til Longleat bodde vi på det mest minneverdige "hotellet". Det gikk for det meste i tradisjonelle Guest Houses hele ferien. (Små, familiedrevne hoteller med 10 –20 rom, med enkle senger, i hovedsak rene bad og full english breakfast dagen etter.) Her tok vi derimot inn på en pub, noe jeg alltid har hatt lyst til å prøve. Selvsagt kunne jeg valgt en mer fornuftig natt for dette, enn en kveld England spilte VM-kamp, men som ennå-ikke-100 %-autorisert-fotballblogger, hadde jeg ikke forutsett akkurat den. (Jeg forutså som tidligere nevnt ikke Royal Ascot heller. Det er mye som tyder på at jeg verken er synsk eller veldig oppdatert på Engelsk kultur.) Anyway, vi bante oss gjennom fotballpublikumet i baren og forbi TV-skjermene med unger og bager, noe som forøvrig ikke er en øvelse jeg kan anbefale, og fant hotellrommet – som oste av … wunderbaum?! Nærmere etterforskning avdekket at samtlige stikkontakter var plugget i med elektriske luft"friskere", og lukten på hotellrommet virkelig slo i mot oss. Man kan bare lure på hva slags lukt de pøvde å kamuflere. Rommet var svært og hadde god plass til alle fire, men var ellers akkurat så veldekorert som man kan forvente for £65 pr. natt for fire personer, inkludert frokost. Prisen inkluderte også festbråk til klokken 2:30 om natten, og et pornoblad bak nttbordet. (På et firemannsrom? Nei forresten, ikke spør.)


The Old Bell Inn i Warminster

De to siste ordentlige feriedagene tilbragte vi på badestranda i Weymouth, på sørkysten. Dette var en halv-nostalgisk opplevelse for meg, siden jeg var på språkreise der i 1985. Byen har omtrent den samme attraksjonen for 15-åringer som den har for 8- og 3-åringer: en aldeles fabelaktig fin og stor sandstrand. Byen hadde ikke endret seg nevneverdig de siste 25 årene, i alle fall ikke de delene som betød noe den gang og nå: bykjernen og stranda. Bildene taler for seg selv, vil jeg tro.


Den biten av Weymouth man trenger å se. Bildet er tatt på morgenen. Det ble vesentlig mer folk der litt senere på dagen.


Ikke for det. Sentrum har absolutt sin sjarm også.


Ada tar bilder med undervannskamera.


Gøy på stranda.

Siste etappe var også en transportetappe, med innlagt overnatting og sightseeing i Oxford. Ada var godt fornøyd med å se "spisesalen på Hogwarts", også kjent som Christ Church College. Gunnar og jeg hadde stor glede av å utforske Oxford University Press-bokhandelen. Oxford har flere bokhandere enn Trondheim har frisører, kunne jeg observere. Dessverre har ikke engelske universitetsbokhandlere den helt store tiltrekningskraften på norske barn, (alternativt vi har ukultiverte barn), så det ble en heller kort fornøyelse. Det ble også sightseeingen. Med 26 grader i skyggen og stadig er gretne unger, virket hjemturen i airkondisjonert bil etter hvert som det beste alternativet.