Så, jeg har altså vært på fotballkamp. I England. På pub. Med øl, unger og engelskmenn. Hvor mye mer britisk kan man bli, liksom? Vel, jeg kunne sagtens kledd meg i rødt og hvitt, malt meg i ansiktet og viftet med flagg. Og, ikke minst, levd meg inn i spillet, så klart. Særlig det siste ville nok ansees som et absolutt krav før jeg eventuelt søkte om nytt statsborgerskap.
Men jeg hadde det gøy. Riktig gøy, faktisk. Ikke at kampen var så skrekkelig spennende akkurat. Jeg mistenker at selv garvede fotballbloggere ville gi den en temmelig midt-på-treet-karakter, selv om jeg selvsagt ikke har den fjerneste idé om hvem disse er eller hvordan en virkelig spennende fotballkamp fortoner seg, så hva vet jeg.
Ikke er jeg egnet til å gi noen minutt-for-minutt-beskrivelse av kampen heller. Det jeg derimot kan fortelle om er stemningen. Den var spesiell. "Alle" var der: unger i alderen 5 år og oppover lekte på lekeplassen. (Avsporing: hvorfor har ikke norske puber lekeplasser?) Folk hadde piknik i gresset, og foran den digre TV-skjermen satt de som egentlig var der for å se kampen. Vi andre småpratet litt, drakk øl, hygget oss, og en og annen gang stoppet hele verden opp, mens folk kollektivt reise seg og brølte henholdsvis "YEEES!", "YEEee...no", "NOOoo...YES!" og, ikke minst "BUT? No... What?" (Jeg kødder ikke. De sa akkurat det aldeles unisont.) Den siste avledet samtlige engelske avisers førstesidesoppslag i dag, og opptil flere gode ordspill, hvorav denne, fra The Sunday Mirror, nok er min favoritt. (Dere som ikke er inne i fotballhumor får heller google.
)
Ellers kan jeg rapportere om at jeg sto i kø i 35 minutter for å få tak i øl. (Jeg feiget ut og bestilte "lager", så det var nok straff som fortjent.) Grunnen til den lange ventetiden var slett ikke lengden på køen; det sto knapt 15 mennesker før meg i køen, men at folkene i baren også ville følge med på kampen, må vite. Opplevelsen ble i overkant etnisk for meg da jeg observerte at plastglassene som drikkevarene ble solgt i ikke var engangsvare, slik de er hjemme. De ble samlet inn fra plenen, håndvasket i oppvaskkummen - av en person som var langt mer opptatt av å følge med på kampen enn av å følge med på hvor oppvaskbørsten traff, før de ble stablet på benken og gjenbrukt til ølservering.
Jeg har fortsatt ikke helt landet på en forklaring til meg selv på hvorfor dette var morsomt, når fotballkamper hjemme er på grensen til uutholdelig kjedelig. Etnisk opplevelse er en opplagt årsak, men det var noe mer også. Jeg lander på at det sikkert er mange grunner, men en av de tingene jeg klarer å komme opp med er at denne opplevelsen var inkluderende. Ungene var med, hunden var med, bestemor var med, og slett ikke alle hadde fokus på fotball det meste av tiden. Bortsett fra når det var fokus på fotball, så klart. Og det var da det virkelig var underholdende å være der.
Jo, også skal jeg ikke gjøre det samme som sportsjournalistene i Adressa normalt pleier gjøre: å skrive en hel artikkel om en fotballkamp uten å opplyse om resultatet av kampen eller hvem den ble spilt mot. Here goes:
England - USA: 1-1
Et klassisk"YEEee...no" -øyeblikk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar