Besøk hjemmefra

I helgen hadde vi besøk av en venninne av meg fra Bergen med mann og to jenter på 7 og 9. Dette var en Begivenhet som jeg hadde gledet meg til lenge, men som ungene hadde GruGledet seg til i flere uker. Gledet seg hadde de gjort fordi de i løpet av de siste tre månedene har snakket med jevnaldrene nøyaktig tre ganger og gledet seg enormt til å kunne snakke og leke med andre barn igjen. Gruet seg gjorde de selvsagt fordi dette var ukjente barn, og "kanskje de ikke er noe snille", som Ylva bekymret ga uttrykk for.

Vel, alle bekymringer viste seg fullstendig grunnløse. Jentene viste seg å være fabelaktige lekekamerater, og ungene ble venner på omtrent akkurat ti minutter. Til og med Ylva fikk være med på leken. (Hun måtte som oftest inneha rollen som lyktestolpe eller esel, men hun klaget ikke, og alle var lykkelige.)

Besøk på vikingemuseet og tur med damptogbanen sto på gjestenes ønskeliste. I tilleg var vi en tur i katedralen, og Noen (andre) var en tur i Det Høye Tårnet (se forrige blogg). Dessuten rakk vi en middag på pub. Det ble med andre ord en riktig så turisteffektiv helg.


Ada og den største av jentene på toget






Det ble tid til både lek og postkortskriving underveis.


Jepp. Den gang verden var litt annerledes, fantes det egne venterom for damene, med egne damedo. Herretoalettene var ikke bare i adskilte rom, men på den motsatte perrongen. Menn og kvinner skulle ikke måtte gjøre sitt fornødende på samme side av skinnegangen, må vite.


Skikkelige jernbanearbeidere

Vannkrig i hagen


Gunnar var, som eneste deltager over ti år, var på det tapende laget. Per def.


På tross av at han brukte skitne triks.


Ylva var på det vinnende laget. Mest fordi hun definerte en hvilken som helst kvadratmeter med henne på som frisone.

Til slutt sirkus: temming av Flodtiger.

York

Kjære vene, jeg har vært her i over to måneder, og ennå har jeg ikke skrevet et ord om York. Det må jeg gjøre noe med.

Superkort historie
Byen ble grunnlagt av romerne i år 71 e.kr. og fungerte som hovedstad for Nord-England i deres herskertid. Vikingene okkuperte den i på 800-tallet og ga den navnet Jordvik. Da normannerne kom til makten, klarte de etter sigende ikke å uttale ordet, og etter hvert ble navnet forenklet til York.

Den nordiske innflytelsen på byen var betydelig i vikingtiden og kan merkes tydelig også i dag. For eksempel har gatene i gamlebyen navn som Micklegate, Coppergate og Stonegate, som altså ikke er navnet på porter, men på gater. Portene, på sin side heter ikke gate, men "bar". Bare for å gjøre det litt ekstra vanskelig, liksom.

Gjennom hele middelalderen var York et viktig handelssentrum og en av Englands viktigste og største byer. Gamlebyen har bevart mye av sin middelaldersjarm og egner seg utmerket for å utforske til fots. Til gjengjeld egner den seg desto dårligere til bilkjøring, noe som på ingen måte minsker sjarmen ved å spasere der.

York Minster
Det opplagte stedet å starte et turistbesøk er York Minster. York var og er en av den engelske kirkes viktigste kirker, og erkebiskopen i York er nr. to i den engelske kirke, bare forbigått av erkebiskopen i Cantebury. (Erkebiskopen i York er "Primate of England", mens erkebiskopen av Cantebury er "Primate of all England. Ja, seriøst.) Kirken er en av Nord-Europas største gotiske kirker og ble påbegynt, slik den fremstår i dag, på 1100-tallet.

Jeg kan sterkt anbefale å besøke kirken. Utsikten fra tårnet er etter sigende fabelaktig, og et besøk opp dit egner seg for folk som ikke har hjertetrøbbel, svak rygg, dårlige knær, er gravide, har dårlig kondis eller lider av høydeskrekk og som er i stand til å løpe en maraton på under 4 timer. Bilder mangler dessverre fra akkurat den delen av turen.


Noen lånte bilder. Det var kul umulig å få plass til hele kirken i søkeren på kompaktkameraet mitt. Jeg trenger enten et bedre kamera eller noen mindre kirker.


Vestveggen

Bymuren
Bymuren går rundt hele gamlebyen, og det er mulig å spasere hele veien rundt, med bare noen få avbrekk. Fra muren får man utmerket overblikk over sentrum av York, og blant annet veldig god utsikt til katedralen. Muren ble laget med tanke på soldater og forsvar og ble opprinnelig ofret liten tanke på personlig sikkerhet, utover prinsippet "Ikke bli skutt. Ikke bli erobret." Senere har den i noen grad gjennomgått sikkerhetstiltak som skal forhindre at folk faller ned. Den er derimot ikke sikret mot aktive treåringer som synes det er morsomt å se om man kan få hodet gjennom de fine stengene i gjerdet. Noe man kan. Eller om det er mulig å klatre over skyteskårene og hoppe ned på gaten fem meter nedenfor. Noe man også kan. Hvis man får. Jeg har prøvegått ca 200 meter av muren, og turen kan virkelig anbefales. Til dem som ikke er i følge med en treåring …


Ada og mormor danser (?) på muren.


Ylva er akkurat ferdig med å stikke hodet ut gjennom sprinklene på høyre side. Skyteskårene til venstre står for tur for nærmere utforskning. Om akkurat 40 sekunder vil jeg (og for øvrig muligens også hun) ha en nær-døden-opplevelse, mormor vil ha spurt "maser du ikke litt vel mye med å passe på Ylva nå" for trolig aller siste gang, og to eldre, amerikanske turister pådrar seg nesten hjerteattakk og får forventet levealder forkortet med minst åtte måneder.

Vikingemuseet
Trolig Yorks fremste familieattraksjon og Adas absolutte favorittsyssel. Man kjører en "vogn" gjennom en vikingelandsby, befolket av "snakkende", bevegelige dukker i naturlig størrelse. Et vokskabinett i vikingstil, så og si. Lyd og lukt (!) bidrar til å gjøre opplevelsen i nærheten av naturtro. Se opp for horder av vikingeetterkommere i skoleuniform.


En viking


Tre vikinger

The Dig - Arkeologi gjort barnevennlig
The Dig er et "hands on" museum, der små og store barn kan leke arkeologer og gjøre sine egne arkeologiske utgravninger. "Her er en spade. Der er en middelaldergrav. Gå og finn 1000 års York-historie i sanden. Og husk å grave over etter deg, så det blir igjen noe til neste gruppe." Kjempegøy!


Ada har gravd ut en tavle. (Nei, det er ikke våre forfedre vikingene som tok i bruk hittil ukjente verktøy. Dette er fra den viktorianske delen av utgravningen.)


Vi sorterer vikingesøppel og studerer forsteinet bæsj(!).

Castle Museum
Et museum slik museumer skal lages. "Slik levde folk i gamle dager". Gamle dager er i dette tilfellet definert omtrent fra barokken og frem til 80-tallet. Se hvordan en dagligstue så ut hos en rikmannsfamilie på 1700-tallet og på en bondegård på 1800-tallet. Se hvordan stua til mormor kunne sett ut da hun var barn (hvis hun hadde vært britisk, vel og merke). Den flotteste delen av utstillingen er "Kirkgate": intet mindre enn en hel gate som er rekonstruert og oppbygget i viktoriansk stil, med levende butikker, skolerom, fengsel og brannvesen.


Jeg stjeler illustrasjoner over en lav sko: Kirkgate


Denne er derimot genuint min.



National Railway Museum
Morsomt også for folk som ikke er nerdete opptatt av tog og lokomotiver, eller som brukte tre år av tenåringstiden på å fylle en kjeller med Märklin-modeller. Dette museumet har det meste når det gjelder tog: en replika av Stevensons "Rocket", et Mallard-lokomotiv, som fortsatt har fartsrekorden for damplokomotiv (202.58 km/t, for dem som lurte), et tverrskåret kjempelokomotiv, der hele teknologien er gjort synlig og forklart med nummer- og fargekoding, og selvsagt en Märklin-bane i kjellerstørrelse, for å nevne bare litt.

Min favoritt er utstillingen "Palaces on wheels", der man kan beundre de kongelige vognene, blant annet dronning Victorias, dronning Alexandras og dronning Marys, samt dronning Elisabeth (den andre, ja) sin vogn fra 70-tallet.




Ylva beundrer togbanen


Nesten som Dovrebanen

Shopping
Pussig nok kommer vi oss sjelden lenger enn akkurat hit. Dette er også den alle største turistattraksjonen i henhold til Ylva.

Hverdagsblogging

Det er stille før stormen hos oss denne uka. Ikke fordi ikke værmeldingen er på vår side for tiden, for det er den, bare se:


Dette er egentlig lagt inn først og fremst fordi jeg endelig har lært å ta skjermdump fra iPhone og måtte ha noe å teste med.

Nei, det er stille før stormen fordi om en uke kommer det første besøket av ganske mange, og etter det er juli omtrent fullbooket med gjester og ferie. Og som vi gleder oss! Jeg er litt spent på om mine stakkars, sosialt sulteforede barn kommer til å prate aldeles hull i hodet på gjestene, eller om de har blitt permanent skadet av oppholdet her og nekter å snakke med dem. Jeg mistenker det første, selv om jeg nesten (men bare nesten) har blitt vant til å ha to unger som gjemmer meg bak ryggen min hver gang noen prøver å snakke med dem.

Det har vært virkelig deilig vær de siste ukene. Så varmt vær at alle vyer om opplevelser og planlagte aktiviteter med ungene har blitt lagt på is (ofte helt bokstavlig talt). Og da er det jo deilig at man bor i sitt helt eget lille feriehus. Hagen vår har sol hele formiddagen. Den har terrase med utgang fra kjøkkenet, og den har plaskebasseng med Disney-motiv. Hva mer kan man ønske seg i 28 grader i skyggen. Sånn utover litt mer skygge, da.

Og til det har man jo klessnor, tepper og strandmatter til å hjelpe seg. Hagen vår har nå utviklet telt, og når man først har telt, har man også et utmerket utgangspunkt for sirkus.


I sirkusteltet

Og når man har et sirkustelt, trenger man selvsagt også en løve. Dette er løven, med løvetemmeren på ryggen.



Det er litt uklart akkurat hvilken øvelse løven og løvetemmeren gjør under her, men å fronte en løve med skytevåpen i hånd virker helt logisk på meg, så jeg spurte heller ikke.



Akrobatnummer må man selvsagt også ha i et sirkus med selvrespekt. Dette er en detaljstudie av glansnummeret. Det ble vist intet mindre enn syv ganger og i to forestillinger. Enjoy.

Alt om min mor

Like før helga dro foreldrene mine tilbake til Norge igjen. Faren min hadde vi hatt på besøk i to uker. (Det var kjempe, kjempehyggelig å ha deg her, pappa, bare så det er sagt, men resten av teksten handler altså om mamma.) Moren min har vært hos oss siden vi kom. Det er to fulle måneder!

En eller annen gang i vinter, eller var det enda tidligere, slo det meg at jeg umulig kunne undervise Ada selv mens vi var i York. Ikke fordi jeg ikke fortsatt har oversikt over pensumet hennes. Dog ikke(!), men fordi jeg også skulle ha ansvaret for Ylva på dagtid. Og det er fint lite som utløser oppmerksomhetsbehov fra henne så mye som når jeg setter med ned med Ada for å hjelpe henne med lekene. Da kommer Ylva stormende og vil opp på fanget og vil kose. Her skal det ikke gis oppmerksomhet til Ada som hun er ekskludert fra, håh nei! Ergo trengte vi enten en nanny eller en guvernante i York.

Selv ikke i England trodde jeg at guvernanter var å finne på Gule sider (men de viste seg selvsagt å være tilgjengelig via Google når jeg nå måtte søke ...), så kanskje vi kunne ta med oss en nanny hjemmefra? Jeg vurderte halvhjertet flere løsninger, frå å engasjere en førskolepedagogstudent til å forhøre meg blant venner med store tenåringsbarn (som jeg har forsvinnende få av), men forklastet ideer i tur og orden.

Så slo det meg at jeg jo hadde en førsteklasses pedagog i min aller nærmeste nærhet, som ikke var bundet av verken skolegang eller eksamensperiode, som ungene elsker og som jeg kunne betro ungene mine til uten snev av bekymring: min mor, ex-barneskolelæreren.

Jeg skal ikke si at jeg ikke måtte gå to runder med meg selv før jeg valgte å lansere ideen for noen andre. Ikke så mye for min egen del; jeg trodde egentlig at det kunne komme til å gå bra å bo med moren min. Hvis jeg var skeptisk til noe, var det helst tanken på å ikke skulle få bo alene med Gunnar. Hva skulle vi fordrive kveldene med hvis mamma var der hele tiden, liksom, men jeg antok at det kom til å løse seg. Vi kunne vel skifte på å gå på pub eller kino, om det skulle bli for slitsomt, tenkte jeg.

Nei, de største kvalene var overfor mamma og Gunnar. Riktignok er jeg gift med kanskje verdens mest omgjengelige mann, men å invitere svigermor på besøk i seks uker, er slikt stoff som ekteskapstrøbbel er laget av. Derfor var jeg veeeldig spørrende da jeg la frem ideen for ham første gang. "Knakende god idé! Det synes jeg vi skal spørre om hun har lyst til å gjøre", var svaret jeg fikk. Det er en grunn til at jeg er gift med mannen, altså.

Jeg var ganske nølende da jeg la frem forslaget for min mor også. Riktignok har jeg utrolig snille foreldre, som knapt vet hva godt de skal gjøre for barn og barnebarn, men "Har du lyst til å komme å jobbe for oss i seks uker, samt bo i huset vårt, med de tilleggsbelastningene det nødvendigvis medfører" er ikke en tjeneste jeg normalt ber om likevel. "Mener du det seriøst? Vil dere ha meg med til England? Får jeg det? Selvsagt vil jeg det!", svarte hun.

Ja, så dro vi da. Og hun bodde her i nesten to måneder. Og det gikk over all forventning. Faktisk gikk det så bra at både Gunnar og jeg er helt enige om at det er synd hun ikke skulle være her lenger.

Skolen fungerte utrolig bra: Ada har blant annet hatt kjempeutvikling på skriving (som hun ikke er noe begeistret for). Håndskriften hennes har blitt merkbart tydeligere på bare de seks ukene som gikk. Privatlærer har åpenbart noe for seg. Det er ikke bare, bare å skulle motivere en syvåring til å være eneste elev på skole med mormor, mens mamma og lillesøster leker utenfor i hagen i finværet, men det klarte hun altså.

Tusen takk for at du ville være med oss til York, mamma. Takk for alle de gangene du sikkert hadde lyst til å si fra om hvordan du ville håndtert ungene, men ikke gjorde det. Takk for at du var tålmodig med en datter som aldri har vært på ditt nivå når det gjelder orden og husarbeid, og i den forbindelse: takk for oppvasken som stadig vekk ble borte og de nyvaskede klærne som ofte fant veien helt av seg selv til soverommet vårt. (Det ble brått slutt på det plutselig.) Takk for alle de morgenene du laget frokost til ungene, mens Gunnar og jeg sov ut etter nok en Ylva-natt.

Og ikke minst: Takk for alle de hyggelige kveldene vi hadde sammen etter at ungene hadde lagt seg. (Det ble jo slett ikke behov for noen kino.) Takk for alle de hyggelige samtalene vi hadde mens vi tok oppvasken sammen. (Jeg måtte jo nevne det, så det ikke skulle se ut som om alt husarbeidet falt på deg.) Takk for de supre byturene vi hadde sammen, på shopping og hos frisøren. (Hvorfor serverer ikke norske frisører vin, egentlig?) Takk for de morsomme turene vi hadde sammen, alle fem. Og takk for at du har holdt meg med selskap disse månedene. Dette oppholdet hadde vært stussligere uten deg her.

Klem, Nina

Castle Howard

Jeg nevnte i forrige blogginnlegg at det knapt er en landsby i England uten et adelig hjem som åpner dørene for det betalende publikum. Vel, noen få av disse skiller seg ut fra mengden, og Castle Howard er et av dem. Rough Guide to England oppgir Castle Howard som punkt 20 på en liste over "35 ting du ikke bør gå glipp av i England", rett før Cantebury Cathedral, Bath og Tate Modern. Og akkurat så fantastisk er det også.

Slottet er i barokk stil og ble oppført på begynnelsen av 1700-tallet. Hagen og området rundt er praktfult, storartet og statelig, som er de ordene ordboken min oversetter "magnificent" med, og det dekker sånn omtrent riktig.

Jeg klarte å ødelegge alle bildene jeg tok herfra, ved å knote kamerainnstillingene mine til laveste oppløsning på alle bildene mine, noe som betyr at 1) bildene jeg bruker her en blanding av bilder som mine foreldre har tatt og bilder jeg har funnet på nett, og 2) jeg skal tilbake, med riktig innstilling på kameraet, før vi reiser.

De som har sett TV-serien (1981) eller filmen (2008) Brideshead Revisited, vil kunne kjenne seg igjen, for begge deler er innspilt her. Jeg har ikke, men TV-serien er allerede i posten, så det skal det bli en ordning på snart.


Slottet fra forsiden


Fra forsiden, med Atlas-fontenen

Atlas-statuen


Et hvert slott med respekt for seg selv har vel en innsjø. Dette slottet har (minst) to.


Ylva beundrer blomstene


Fra Rosehagen


Rosehagen med gartnerboligen. Jeg kan for øvrig aldri tenke meg at det er snakk om gartner i entall på dette slottet, så dette er enten et leilighetskompleks eller sjefsgartnerens bolig.


"Se, det er fisk i vannet!"


"Ser jeg ut som en prinsesse nå?"


Den (virkelig) store hallen. Det er 20 meter fra gulv til tak i dette rommet, og ingen av bildene mine er i nærheten av å gjengi hvor storslagent dette rommet fremstår i virkeligheten. Legg merke til pappfiguren i naturlig størrelse ved peisen.


Kuppelen i den (virkelig) store hallen.


Et ganske standsmessig soverom.


Den (åpenbart) turkise salongen.


Den (igjen åpenbart) røde spisesalen.


Det lange galleriet. Her gjorde damene sin daglige trim. 30 ganger frem og tilbake utgjorde 1 mile, som var den anbefalte strekningen pr. dag for kvinner.

Guide: "And this room can also be used for wedding receptions."
Jeg: "You mean, for ordinary people?"
Guide: "I mean for ordinary, rich people."

Nei, du sier ikke det, gitt!